hvordan det var å være uvenner. Dagene gikk ikke lenger bare med lek og moro, nå måtte de ta sin del av arbeidet i leiren. Nå brukte de lassoen og skiene for alvor, og ulven jagde de med hver sin gode rifle fra Tromsø.
På skolen gikk det som det begynte. Laras likte ikke å lese, og han hanglet seg gjennom klassene, mens Hanas ble flink og leste norske bøker hjemme når han fikk låne noen av skolelæreren.
Og på skolen ble Laras og Hanas uvenner for første gang.
En ettermiddag etter skoletimen på Kjækan røk det opp til en stor trette mellom sameguttene og bumannssønnene — de norske fastboende guttene. En av de norske guttene skjelte ut Laras for finntosk og mye annet stygt og rakket ned på hele samefolket. Det var noe elendig pakk som en burde jage ut av landet, sa han. Laras ble så eitrende sinna som bare han kunne bli det, og han fikk nesten gjort kål på den norske gutten før kameratene fikk skilt dem fra hverandre. Noen klaget til skolelæreren, og i neste time sa han til dem — som sant var — at de var akkurat like gode, sameguttene og bumannssønnene, og at det var viktigere at de lærte leksene sine enn at de drev på og sloss på den måten.
Guttene hadde sittet på fjellet ute ved sjøen og trettet om hvem som var den gjeveste, samen eller nordmannen. Hanas hadde ført ordet for samen, og han mente at bumannen hadde rant landet fra samen. For samen hadde eid det i hundrer av år før det hadde vært noen bumann å se der oppe. Men Hanas var godmodig og snill, og det ble ikke noe slagsmål av det han sa. Men om kvelden, da Laras og Hanas dro
