– Her er det. Det er ikke stort som er verd å ta
med, ser du. Det er bare de nye underbuksene mine,
noen skjorter og strømper og sånt. Det meste lar jeg
ligge igjen for det er bare filler.
– Det er bra det. Det er ikke verdt å komme ombord med for mye heller. For de vet jo at jeg har alt tøyet mitt ombord alt.
– En liten bylt tar jeg med sjøl når jeg kommer i natt.
– La den ikke bli for diger da!
– Å nei. Det er bare noen småting jeg har igjen fra mor. Mye av det går i lommene.
– Ja ser du, sa Julius, – for det blir ikke så lett.
– Er det noe nytt i veien –?
– Nei. Men nå har jeg spurt og undersøkt. Det blir nok litt leven ombord i kveld, det kan godt hende de blir litt fulle også. Men det er ikke verdt du kommer før klokka tolv. Borte ved brygga til far ligger altså småbåten vår ulåst og med årene i. Så ror du så stilt du kan ut til Batticola. Du får feste båten til fortøyningsbøya, så den ikke driver av. Ellers blir far så sinna . . .
– Naturligvis!
– Og så entrer du ombord etter trossa. Du må ordne det sånn at du kan ha bylten din over skulderen i et snøre. For du må jo gå bjønnegang oppetter trossa. Så kommer du opp på hekken, og der skal jeg møte deg.
– Men om du nå ikke er på hekken, Julius! Du vet det kan jo hende – noe kunne komme i veien . . .
– Så får du holde deg stille til du er sikker på at det ikke er noen i nærheten. Så kryper du fram til storluka. Den blir ikke lukket før i morgen. Og så firer du
