Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/70

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Svend satt litt, så sa han:

– Tenk om han gjør en ulykke på seg en dag!

– Finn Svanøe? Er du gærn!

– Han ser så underlig ut. Akkurat som om han tenkte på noe sånt. Tenk om han hivde seg i sjøen en dag!

– Æ – h – huff da gutt, som du snakker!

– Og de dro’n opp, og så var’n død – og blei begravd – og ingen visste noe om – alt det som vi vet!

– Det er da svinaktig også så ufyselig som du snakker da!

Men Svend satt og kikket – på sitt vanlige vis – med det høyre øyet ut i lufta og med det venstre i sin egen neserot og fordypet seg i tanken.

– Jeg syns vi går her som to forbrytere, jeg. Og gjemmer på en hemmelighet som liksom kan gjelde livet for Finn Svanøe.

– Æ –! Peter vridde seg ergerlig fra det.

– Kan du huske ute på Buholmen, Peter?

– Uff!

– Da han sa vi skulle be Fader vår!

Dette var mandag ettermiddag.

Mens Peter Preuss og Svend Bidevind Bugge satt på bislagtrappa hos Preuss, gikk Finn Svanøe utover i Uthavna langs fjæra. Bak en stor stein ved Utneset møtte han Julius Bøhmer som sto og ventet.

Julius Bøhmer var i flunkende nye skinnbukser og busserull, skottelue og sjøstøvler. Han skulle ombord i kveld på Batticola og først si adjø hjemme. Det skulle være selskap hos seilmaker Bøhmer. Blant gjestene var skipper Bjørn på Batticola.

Finn Svanøe hadde en svær, klumpet pakke under armen. Den rakte han til Julius.