Avgangen var nå fastsatt til tirsdag morgen, og
vesle Fix ble bestilt til å buksere Batticola ut
av skjærgården og til havs.
Det yrte av gutter. Fremst av alle Julius Bøhmer, sønn til seilmakeren, som var forhyrt som dekksgutt ombord – for sin første tur. Julius gikk omkring som en konge med en tett sverm av spørrende og skravlende gutter etter seg.
Men Julius Bøhmer hadde bare en venn. Og det var Finn Svanøe.
Der Julius var – hjemme hos seilmakeren eller ombord på Batticola – der var Finn også fra over middag og til langt på kvelden.
Siden skirennet – det var nå tre uker siden – hadde Finn Svanøe vært enda mer taus og innesluttet på skolen. Han kom om morgenen og gikk om middagen alene, som en sky skogskatt. Det hadde lekket noe ut blant guttene om adjunkt Langes møte med ham på premiedagen. Ingen visste noe bestemt, men det var som om hele skolen skottet stjålent bort på ham. Og det merket han visst selv også.
– Du Peter! sa Svend Bugge plutselig en dag, de satt på bislagtrappa hos Preuss og stelte med skibindingene sine.
– Ja? –
– Har du det sånn som jeg? Hver gang jeg møter Finn Svanøe, så får jeg liksom så vondt i magan!
– Ne-ei! Det gjør jeg da ikke, sa Peter forundret.
– Ja– nei– jeg mener jeg syns det er akkurat som om jeg har gjort noe gærnt. Og at Finn vet om det. Liksom vond samvittighet.
– Å ja, nå skjønner jeg. Ja, jo– ho, når du sier det så kan du skjønne jeg – liksom skammer meg litt jeg også.
