Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/68

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

han ikke klarte å holde den tilbake. Det var som en blanding av skrik og hjelpeløs klynking . . . Imens gikk han fortere og fortere på, så adjunkten hadde vondt for å holde følge med ham.

Med ett stoppet han. Han svelgde og svelgde og klarte endelig å beherske gråten. De sto nå like utenfor byen.

– Kjære gutten min, – nå må du gå hjem og få deg middagsmat, sa Lange. – Du må jo være skrubbsulten!

Finn dro pusten dypt og sa:

– Jeg skal nok gå hjem – om en liten stund.

– Jaja, så går jeg likså godt i forveien jeg, sa Lange og nikket og strøk av gårde.

Men adjunkt Lange var blitt redd. Han angret han hadde fortalt det hele. Men på den andre siden hadde han ikke orket å la det være heller . . .

Da han nådde ned til de første småhusene på Stranda, bøyde han oppover mot Kalvehaugen. Derfra kunne han se Finn, som ennå sto på samme pletten. Et kvarters tid senere gikk han langsomt innover.

Og adjunkt Lange fulgte forsiktig etter, like til han forsvant bak gatedøra hos fru Bergfeldt. %v Barkskipet Batticola lå i Uthavn med høvellasten inne, ferdig til å sette seil og gå til New York. Og dermed tok farten til i år. Blokkmaker Gundersen og seilmaker Bøhn var ombord fra morgen til kveld med alle svennene sine. Utabords – i plankestumper som dinglet i en tauende – hang maler Tregdes gutter og malte på harde livet – svart maling med hvite kanonporter. Og Kjersebom hos Krag fór som en forstyrra veggelus mellom Uthavn og kontoret i byen – alt for å få skuta klar i betids.