Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/67

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


– God dag, Finn Svanøe! hilste adjunkten. – Du går som en kar.

Finn hilste med lua.

– Jeg tenkte vi kunne slå følge hjemover! sa Lange.

– Takk.

Det lot ikke til at Finn Svanøe hadde noen lyst til det. Men han kunne ikke si nei heller. Og så gikk de innover sammen.

Adjunkten pratet om løst og fast, om været og terrenget. Finn svarte ja og ha.

Endelig stoppet Lange og la hånden på Finns skulder og så ham alvorlig inn i øynene.

– Rektor kommer til å si det til deg i morgen – det har jeg betinget meg. Men jeg vil nå likevel gjerne si deg det selv først, Finn. Du skulle selvsagt hatt første premie i dag. Og jeg holdt på det. Men rektor og de andre mente det ikke var fornuftig. Fordi du har et så ustyrlig og hovmodig sinn, Finn.

Det gikk som et rykk gjennom Finn, og han tok til å gå igjen.

– Jeg vil si deg det like ut at jeg syns ski er ski og hopp er hopp. Det ville nok de andre vært enige i. Men pleiemoren din, fru Bergfeldt, hun sa til oss . . .

Nå stanset Finn og så med stive, oppspilte øyne på adjunkt Lange. Adjunkten ble rent fælen:

– Ja, ser du, gutten min, når du steller deg sånn.

Finn Svanøe kjempet med gråten, og han gikk på igjen.

Lange snakket og snakket ved siden av ham, han godsnakket med ham og trøstet ham, oppmuntret ham og formante ham. Men det virket som om Finn Svanøe ikke hørte etter. Gråten brast ut av ham, en skrikende fortvilet gråt, blandet med raseri over at han gråt, at