omkring strakte folk hals for å se hvor Finn Svanøe satt?
– Annen premie – en sølvskje og en sølvgaffel går til Finn Svanøe!
Finn Svanøe kom fram. Han var hvit i ansiktet. Han tok etuiet fra rektors hånd, bukket ikke, sa ikke takk, bare bråvendte og gikk. Han gikk ikke tilbake til plassen sin, men hele midtgangen ut. Alle satt og så etter ham, ingen hørte etter rektor:
– Tredje premie . . .
Nede ved døra sto pedellen Ibenfeldt.
– Slipp meg ut! sa Finn Svanøe.
– Nei. Døra skal være stengt den! sa pedellen.
– Se her, Ibenfeldt! sa Finn Svanøe, – gi dette her til gutten Deres – og slipp meg så ut.
Ibenfeldt sto og gapte med etuiet i neven – og lukket opp døra.
Det siste hadde bare de nærmeste sett og hørt.
– En sølvgaffel til Håkon Bang . . . sluttet rektor.
– – –
Ved middagstider ringte adjunkt Lange på hos fru Bergfeldt. Den gamle hushjelpen lukket opp.
– Er Finn Svanøe hjemme?
– Nei. Han tok skiene sine og gikk for en times tid siden.
– Vet De hvilken vei han gikk?
– Veit jeg å han reker da!
Adjunkt Lange gikk hjem etter skiene sine og la i vei utover mot Blybergene. Noen gutter fra stranda hadde sett Finn Svanøe gå den veien.
Klokka var fire om ettermiddagen da adjunkt Lange traff Finn Svanøe langt ute på landet. Han hadde stoppet inne på en gård. Der sto han og drakk vann da Lange kom inn på tunet.
