ham atskillige ganger over i Uthavna. De to pleide nemlig også å ferdes der. Men det var ikke mastetopper og halsbrekkende foretagender som drev dem dit ut. Å nei, de var ute på oppdagelsesferder til fjerne kroker og bukter, drev systematiske undersøkelser nede i fjæra og gransket vrakstumper fra verdenshavet, sjeldne steiner og alle slags forunderlige kryp som levde der nede. Så mye hadde de da skjønt at Finn Svanøe var en fyr som forsto seg både på det ene og det andre – selv om han naturligvis ikke hadde trengt sånn riktig til bunns i tingene og helt ut begrep hvor merkverdig det var alt det de fant nede i fjæra. Det var jo ikke bare det de kunne holde i neven eller se med sine øyne, nei, for den som brukte fantasien var hver stein og hver trestump mye rarere enn som så.
Og sånn gikk det altså til at de møttes der ute den ulykksalige månedslovs formiddagen som endte ute på svabergene på Buholmen! – – –
– – –
Fru Bergfeldt bodde i et lite hus for seg selv oppe på en knaus ved Arntmarka. Foran huset lå det en liten hage. Bakpå var gårdsrommet. En gang hadde det vært et bakeri eller noe lignende der ute, og den svære skorsteinen fra bakerovnen stakk opp bak uthuset fremdeles.
– Det er jamen bra at fru Bergfeldt er borte, sa Peter Preuss da de nærmet seg huset.
– Ja, hun er så svart og så mørk alltid.
– Jeg tror ikke hun er noe videre snill mot Finn du.
– Jo da, er du gærn du, sa Svend, – du vet da det. Hun er jo sånn en ualminnelig dame. Jeg hørte nettopp at presten Kalland sa det til mor forleden dag.
– Å – å! Peter dro på det og mente at Kalland
