– La oss ikke tenke på annet, kjære fru Bergfeldt,
enn at vi har dem levende. . . sa fru Bugge.
– Ja, Guds nåde er stor, frue! Men nå vil jeg gjerne få ham med meg hjem.
– Han er temmelig forslått og svært utmattet ennå.
Fru Bergfeldt ville inn til Finn som lå i senga til fru Bugge. I amtmannens seng lå Peter Preuss. De sov begge to.
Fru Bergfeldt ba om å få være alene der inne, og amtmannen og fruen gikk.
Fru Bergfeldt gikk bort til Finn som lå med hodet inntullet i en bandasje. Hun slo teppet til side og tok ham i skulderen. Finn fór opp med et skrik av smerte.
– Vær stille og stå opp! sa fru Bergfeldt.
Finn Svanøe satt et øyeblikk over ende i senga og så seg fortumlet omkring. Så tok han seg til hodet.
– Å, det gjør så vondt, klynket han og la seg tilbake på puta.
Fru Bergfeldt tok et nytt tak i skulderen hans. Han ømmet seg og så opp igjen.
– Vær stille og stå opp! sa fru Bergfeldt.
Og Finn krøp ut av senga. Han hadde vanskelig for å stå oppreist og falt tilbake igjen et par ganger. Men fru Bergfeldt støttet ham. Hun hjalp ham med å kle på seg. Han sa ikke et ord, men ynket seg av og til.
– Vær stille! sa fru Bergfeldt. – Jeg vil ikke ha mer skam av deg i et fremmed hus.
Om en tid kom de ut. Fru Bergfeldt holdt ham under armen, sa adjø til amtmannens og gikk med ham ut på den mørke gata.
Finn Svanøe kom ikke på skolen de første dagene. Han hadde nok fått seg en ordentlig dunk – både i
