tilbaketrukkent, så etter alt å dømme har hun knapt mer å fare med til livsopphold for seg og denne gutten enn det hun kan tjene på undervisningen sin.
– Ja, amtmann, den gutten kunne blitt dyr for oss, sa konsul Preuss.
Amtmannen nikket alvorlig.
– Han kunne det!
Og han rakte hånden sin over til konsul Preuss:
– Skal vi gratulere hverandre med at vi har begge guttene i behold, konsul!
Konsulen tok hånden og nikket stilltiende.
Nå kom fru Bugge inn på kontoret. Hun gikk like bort til konsul Preuss og rakte ham begge hender:
– Gud skje lov for at vi har dem velberget der inne, begge guttene!
De sto alle tre og smilte med blanke øyne. Så brøt fru Bugge av og hvisket alvorlig:
– Fru Bergfeldt er kommet!
Konsul Preuss sa adjø og gikk. Amtmannen og fruen gikk inn til fru Bergfeldt.
Hun sto midt i stua. Hun var høy og meget mager, helt svartkledd. Hun gikk med lorgnett. Hun snakket langsomt, med en dempet og avmålt stemme:
– Jeg må be Dem unnskylde, amtmann, at jeg ikke har hentet Finn tidligere. Men jeg hadde ikke hørt noe om det før jeg kom hjem fra ettermiddagstimene mine.
– Nei men kjære Dem da fru Bergfeldt, det er ikke noe å be om unnskyldning for! Vi beholder med glede guttene til de er helt ovenpå igjen. . .
– Jeg har ikke ord for hvor skamfull jeg er over at Finn har vært årsaken til all denne forferdelsen og skrekken. . .
