– Du – du kan bare våge å slå i hjel bror min!
– – –
Sånn skandale hadde det ikke vært på skolen før. Inne på lærerværelset drøftet rektor og alle lærerne saken. Overlærer Bassø forlangte at Laurits skulle vises ut av skolen. På flekken!
Laurits satt alene igjen oppe i klassen i frikvarteret. Men nede i skolegården gikk historien som et jubelbrus mellom alle guttene fra de største til de minste.
Mikael holdt seg for seg selv borte ved plankegjerdet. Mange kom bort til ham og spurte om det var sant. Men han vridde seg unna.
Klokka to kom rektor og sa at Laurits skulle sitte igjen til klokka tre. Med en sekser for oppførsel i karakterboka.
– Jeg akter å la din far avgjøre hva som videre bør skje med deg! sa rektor og gikk.
Timen mellom to og tre var veldig lang. Men den tok da slutt den også. Og Laurits gikk nedover trappene med bøkene under armen. Han følte seg ikke noe videre kjekk. Nå hadde rektor vært hjemme hos far . . .
Utenfor skoleporten sto Mikael og ventet.
Laurits ble forundret, men gikk på uten å se på broren. Og Mikael skrittet i vei ved siden av ham.
– Hva sier far? spurte Laurits endelig uten å snu seg.
– Å – det – blir nok juling da, veit du.
– Ikke noe – annet?
– Hva da?
– Utvist av skolen vel?
– Nei da. Men du er gærn du!
– Hm.
– Jeg – har fått julinga alt jeg.
