Side:Lie,Bernt-Guttedager-1952.djvu/41

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Laurits satt bare og tenkte på alt det han kunne svart Mikael. Bare han ikke alltid ble så forferdelig sinna så han ikke fikk sagt det han skulle!

Den uslingen Mikael! Komme her og yppe seg sånn! Han skulle bare visst det, Otto, så hadde nok den skittgutten fått all den julingen han så inderlig vel hadde fortjent. Ja, juling skulle han ha – rundjuling så det smalt, så han kunne ligge der og vrele – uslingen, feigingen, viktigproppen . . .

– Kom hit med lappen! Kom straks hit med lappen, gutt!

Alle hodene i fjerde og sjette middel fór opp fra stilebøkene. De i fjerde kunne ikke se, for det var inne i sjette at overlæreren skrek opp:

– Fusker du, din laban! Kom hit! Kom hit straks, sier jeg! Sitter du og fusker midt opp i synet på meg! Våger du å sitte med fuskelapper! Jeg skal gi deg – jeg skal lære deg – jeg skal . . .

Det smalt med ørefiker – smell i smell, lynsnart etter hverandre, mens læreren skrek hissigere og hissigere:

– Jeg skal lære deg – jeg skal gi deg . . .

Guttene hørte et brøl av redsel og smerte.

Laurits fór opp fra benken. Det var Mikael som fikk juling!

Overlærer Bassø hadde det sånn at han ble helt fra seg når han først begynte å slå. Han ropte og slo, dengte vettløst med begge nevene, trampet i gulvet, hoppet og slo og slo og slo . . .

Med ett ble overlæreren puffet voldsomt til side. Midt mellom ham og den brølende Mikael sto Laurits, lang og med nevene løftet til slag, blodrød i ansiktet med øyne som lynte av sinne: