«Jaså?» sa gammern, – «av hvem da?» Så sa jeg at det ville jeg ikke si. Men det var av en gutt, sa jeg. Så gikk han. Og sånn har aldri jeg hørt gamle Bratsberg prate med seg sjøl som da – bortover hele gata.
– – – Peter gikk hjem alene.
Hjemme kom Kath stormende mot ham. Gamle Bratsberg hadde selv vært og spurt etter ham og bedt ham komme over når han kom hjem!
Peter gikk ut igjen. Men han gikk ikke over til Bratsberg. Han gikk gårdveien ut og nedover Skomakersmuget helt ned til bryggene.
Klokka åtte kom Peter hjem.
De hadde ikke satt seg til bords. Gamle Bratsberg var inne hos far.
Da snek Peter seg ut igjen. Han gikk nede på den mørke gårdsplassen og kaldsvettet. Så snek han seg på tåspissene opp kjøkkentrappa, Stina pike satt der, så sinna som en tyrk fordi de aldri skulle spise i kveld!
– Stina!
– Hva vil du, unge? Jøss – å er det med deg? Er du alvorlig sjuk, Petermann?
– Hysj! Stina, gå rake veien inn til far og si at han må komme ut hit!
– Men – – –
– Gå på flyende flekken! Ellers dreper jeg meg.
Stina gikk. En stund etter kom far i kjøkkengangen. Og inn på kjøkkenet. Der sto Peter oppetter muren, så hvit som den.
– Hva er dette for noe sludder? Du må ikke tro du kan drive gateguttstreker med din egen far, gutten min.
– Far – å far! Du må si til Bratsberg at de ville – ville spenne en snor over gata igjen – og at den
