broren, gamle Bratsberg, hadde han også sendt et helt lite museum. Men han hadde ikke vært noen skrivemester, så det var få som visste om ham.
Etter hvert som han fortalte, tok Bratsberg ned fra vegger og ut av skaper de merkeligste ting. Spyd, økser, skjold, mokkasiner, gudebilder.
Da han tok fram uret sitt og sa at klokka var fem og at han måtte gå på tollbua – ja da kjente Peter det som om han brutalt ble vekket opp av en eventyrlig drøm. Sånn hadde gamle Bratsberg fortalt at han hadde sittet og glemt alt og bare vært dypt inne i urskoger mellom ville stammer, på lange vandringer, i kamp og fare!
Gamle Bratsberg smilte:
– Syns du det var morsomt?
– Å! sa Peter så varmt at han ble flau.
– Ja, men da må du komme igjen. Det er mye mer å fortelle. Bare kom! Si meg en ting – når dere nå er ferdige med å leke ute på Arntmarka, når det mørkner sånn ved sju-tiden, kunne du ikke da komme inn til meg? Jeg kommer hjem akkurat på den tiden, og da har du kanskje ikke noe bedre å foreta deg?
Peter kjente han ble blussende rød. Bratsberg sa det så vennlig og likefram – og likevel var det plutselig ikke tvil i Peters sjel om at han visste minst like mye som jomfru Simensen!
– Tusen takk! sa han. Bratsberg rakte ham hånden, og Peter sa adjø. Men da han var kommet bort til døra, ropte Bratsberg på ham igjen. Han sto med en ekte indiansk tomahawk i hånden.
– Hør – denne her vil jeg forære deg som et minne om min avdøde bror. Og om meg også – om du skulle bry deg om det.
