Bratsberg og far fortsatte samtalen uten å ofre
flere ord på Peter. Men da de skulle skilles utenfor
porten hjemme, sa gamle Bratsberg:
– Hør, min unge venn, hvis du har moro av sånt noe, så kom over til meg i ettermiddag – klokka 4 f. eks. – så skal jeg vise deg flere interessante saker. Jeg hadde en bror som i sin tid reiste mye – han er død for mange år siden nå – og han har etterlatt seg mange merkverdige ting!
Peter takket så nydelig han kunne. Og far fortalte ham at det var en stor og sjelden ære når kontrolløren viste fram alle raritetene sine.
Klokka fire presis sto Peter utenfor porten hos gamle Bratsberg. Mor hadde i hui og hast gjort i stand de nye buksene hans, han hadde fått på seg ren krage og dessuten et par av søster Kaths mansjetter. Han kjente svært godt til dørklokka; det var litt rart – og litt flaut – å stå der og ringe på og lytte til den velkjente klingingen.
– – –
Jomfru Simensen kom og lukket opp. Hun sa god dag. Men ikke overstrømmende vennlig akkurat. Det blikket hun sendte ham var til og med temmelig ublidt. Peter likte seg ikke.
– Er herr Bratsberg hjemme? spurte han ytterst høflig.
– Jo, han er da det.
Jomfru Simensen gikk foran inn, Peter etter. Han likte seg mindre og mindre. Jomfru Simensen banket på. en dør, noen ropte «kom inn!», og Peter sto foran gamle Bratsberg. Han var rød og forlegen og ønsket seg bare ut igjen! Sånn som jomfru Simensen hadde vært da hun
