bakhold i nærheten kan en så iaktta den lykkelige finner av posen, se ham åpne posen forsiktig, men glad og forventningsfull, og så uvegerlig bli dypt skuffet.
Det er mange flere sånne fristelser, ja, deres tall er som sanden på havets bunn.
I klassen til Peter Preuss holdt de strengt på at ingen utenom klassen fikk være med på ball-laget. Og nesten hver eneste kveld fortsatte en ti-tolv stykker av dem å drive omkring i bygatene og øve berømmelige bedrifter – bedrifter som etter hvert gjorde dem mindre og mindre velsette. Det var strøk i byen der de nesten ikke torde vise seg. Iallfall måtte de for kortere tid forlegge virksomheten til andre bydeler inntil konstabler og bakere og kjøpmenn ikke lenger hadde dem i sånn frisk erindring. Disse representanter for det unge Norge førte derfor hver aften mellom klokka 7 og 8 et omskiftende og avvekslende liv. Bare ett eneste sted hjemsøkte de trofast kveld etter kveld gamle Bratsbergs hus i bakken, like utenfor huset til Peter Preuss.
Gamle Bratsberg var byens tollkontrollør, og hver morgen, middag, ettermiddag og aften gikk han til og fra tollbua si. Han gikk langsomt og sindig med silkehatt og gullknappet stokk. I dagslys hilste han umåtelig mildt og langsomt tilbake når byens borgere sa ærbødig god dag. Om aftenen snakket han dempet med seg selv. Han eide det lille huset i bakken, og jomfru Simensen holdt det i prikkfri stand, en gjerning hun hadde øvd til Bratsbergs fulle tilfredshet så lenge som eldre folk i byen kunne huske.
Gamle Bratsberg levde på denne måten et jevnt og stillferdig liv. Inntil den aprilkvelden dette året da Peter Preuss og vennene hans for første gang kastet
