flokker hjemover mot byen. Men nå var blodet kommet i kok, og lysten til mer moro var prikkende våken. Fremdeles kunne det være en halvtime eller en tre kvarter igjen før aftensmaten sto på bordet hjemme. Og så ble det til at mange av dem fortsatte å drive sammen i bygatene ennå en stund. De eldre spaserte pyntelig av gårde på veier hvor de ved et forunderlig treff møtte byens småpiker som også tilfeldigvis var ute og gikk aftentur. De yngre spaserte ikke akkurat, og de følte seg på ingen måte fristet av kvinnelig ynde. Undertiden – ja ikke så rent sjelden heller – kom de nedover gata i et tempo som hadde lite med adstadig spasering å gjøre: de fór av gårde i vilt renn, skarpt forfulgt av en krenket politikonstabel eller av en av byens borgere som øyensynlig måtte ha noe utestående med dem.
Det er så mye som frister en slik halvmørk aprilkveld. Det er portklokker til å trekke i, og det er melkehester som står tålmodig og venter med vogna full av spann – bare et lite rapp med en nyskåret rognekjepp, og det er rent merkelig å se hvor travelt hesten plutselig får det. Det er opplyste vinduer i første etasje – et lite regnvær av småstein mot ruta, og vinduet blir fylt av fredsommelige leieboere som viser alle tegn på sterk uro og opphisselse. Det er bakerbutikker der ti gutter i tur og orden kan gå inn og i all beskjedenhet og høflighet be en vennlig baker om å få kjøpt en meter rødt silkebånd. Til liten glede for den imøtekommende bakeren. Det er andre, mindre pertentlige muligheter også. En kan f. eks. tigge seg til en papirpose hos kjøpmannen, fylle den med det en hest usømmeligvis legger etter seg på gata, folde den fint og kjøpmannsmessig sammen og plasere den på en gatetrapp. Fra et sikkert
