DANTON
I Georg Büchners «Dantons død», som i disse
dage vil bli opført paa Nationalteatret for
første gang, skildres de siste tragiske uker i
den franske revolutionsmands liv, et emne, som
gjennem tiderne har fristet diktere, blandt andre
Romain Rolland, hvis drama «Danton»,
saavidt jeg forstaar, er av langt dypere virkning
og psykologisk interesse end hans tyske forgjængers.
Emnet er da ogsaa dramatisk nok.
Det vil altid paany bli gjenstand for undren
og spørsmaal, hvordan det gik til, at en mand
med Dantons reisning pludselig sank slapt sammen
i ubeslutsomhet, hvorfor han, Danton, motstandsløst
lot sig indfange av avinds- og undermænd
for derpaa, ansikt til ansikt med sine dommere,
at ta kampen op og løvevildt utfolde de egenskaper,
som gjør ham til revolutionens uten
sammenligning mæktigste skikkelse.
Det billede, Büchner gir av Danton, er alt i alt lite sympatisk. Hans drama, skrevet i 1835, bygger paa en tradition, som var Danton ugun-
216
