Brev fra Savoyen
paa de bratte omveltningers lykkebringende kraft. Som bekjendt hørte Savoyen like til 1859, da Napoleon den tredje indlemmet det i Frankrike, under Piemont. Og Piemonts konge var landflyktig og Joseph de Maistre minister i Petersburg for denne konge uten land. Hans stilling var altsaa ikke videre glimrende, men han gav sig ikke. Med pennen i haanden og sverdet ved siden slos han gjennem et langt liv for autoritet, for enevældig kongemakt, for pavedømmets uindskrænkede myndighet. I sin egenskap av statsmand var han slet ikke fremmed for jesuitiske midler, naar de bare førte til maalet. Og maalet var at bringe Europa tilbake til de patriarkalske tilstande før revolutionen, styrte Napoleon, utrydde hele hans verk. Av alle det forrige aarhundredes reaktionære skribenter er uten sammenligning de Maistre den mest konsekvente. Han viker endog ikke tilbake for at forherlige inkvisitionen og bøddelen som ethvert lovlydig samfunds to hovedhjørnestener. I ham hadde Rousseau sin ubønhørligste kritiker, sin skarpeste motstander.
Og dog var begges anskuelser i høi grad bestemt av kjærlighet til hjemjorden. Begge fremstilte de i sine skrifter savoyiske forhold som værdige til at efterfølges. De saa bare med vidt forskjellige øine paa dem. Den ene plebeier, den anden adelsmand, to kryssende temperamenter, som umulig kunde forsone sig med
212
