Side:Leo Tolstoi.djvu/98

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

forestillingen om den altomfattende velvilje som den høieste livsform og tildels ogsaa i Guds-opfatning. En korrespondent til „Morgenbladet“ fortæller fra et besøk paa Jàsnaja Poljàna, at Tolstois datter hadde truffet Bjørnson i Rom og „talte meget og med beundring om Bjørnson og hans digtning“, og at Tolstoi selv, som i samtalens løp betegnet Bjørnson som et prægtig menneske, bad korrespondenten hilse Bjørnson (som hadde spurt om Tolstois tro paa en personlig Gud) og si, at „jeg (Tolstoi) slet ikke tror paa den Gud, som skal ha skapt himmel og jord, men at jeg tror paa den Gud, som lever i Deres, Bjørnsons, hjerte — paa ingen anden Gud.“[1]

Av Tolstois skrifter synes det at fremgaa, at han ansaa menneske-godhet for en tilstrækkelig aabenbaring av Gud eller av det guddommelige. I en samtale har Tolstoi engang ytret, at „godhet er det høieste, det uforgjængelige livsmaal. Hvilken opfatning vi end har av godhet, er vort liv intet andet end en stræben henimot det gode, — det vil si, henimot Gud. Det gode er det, som vi kalder Gud.“[2]

Man kommer ved at læse disse ord til at mindes Bjørnsons fortælling „Paa Guds veie“ (hvor gode mennesker gaar, der er Guds veie) og den samme digters tredje salme fra 1880 (som her gjengives i utdrag), med dens gripende veksel-sang mellem tvilens, den oprigtig søkende tvils, mangestemmige kor og den evig ungdommelige kjærlighets og hengivenhets-trangs tillidsfulde, svulmende livstro, sunget frem av en enkelt-stemme.

  1. „Morgenbladet“ 29. juni og 3. juli 1910.
  2. Aylmer Maude: Tolstoi and his Problems, 2den utgave, London 1905. — Af den samme forfatter utkom i 1903 og 1910 en utførlig biografi af Tolstoi i to store bind, et verk, som ved siden af Paul Birukoff’s biografi (første bind i engelsk oversættelse 1906), er en hovedkilde til kundskap om Tolstois levnetsløp.