Side:Leo Tolstoi.djvu/84

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

eller landsfaderen var „folkets hyrde“, den som optok alles livsvilje i sin vilje. Den dukker op i Kinas store tid, hos Laotse, og til en viss grad hos Kungtse, i Indien hos Buddha, en kongesøn; den findes antydet i den tredje Mosebok (kap. 19) og allerede i gamle ægyptiske skrifter. Mot utgangen av den store atheniensiske blomstringstid dukker den op, ikke hos en slave, men hos en høvdingebaaren natur av gammel høiadelig æt (eller, som man antok, av den gamle kongeslegt), digter-tænkeren Platon. Og kort efter, under indflydelse av Alexander den stores „verdenserobring“, forkynder stoiske vismænd den altomfattende velvilje og forsorg som en utstraaling fra selve den almægtige verdenssjæl. Og i sin fuldt utfoldede form bestiger denne den høieste græske verdenshersker-moral den romerske keisertrone med Marcus Aurelius, efterat den under en av hans første forgjængere hadde maattet bestige den romerske krigsmorals frygteligste pineredskap med Jesus, bæreren av den store jødiske Messias-tanke og aandelige hersker-drøm, „menneske-sønnen“, som altid vil staa som en menneskehetens aandelige behersker.

Friederich Nietzsche, en stort anlagt natur, som under indflydelse av en uhelbredelig sygdom fandt en lindring og lise i at stille sandheten paa hodet, kalder oldtidens høieste hersker-tanke for „slave-moral“ og betegner den med et platonisk uttryk som laede-neminem-moralen, eller det princip: „du skal ikke tilføie noget menneske skade“. Det var sikkert en erindring fra Platon, som dukket frem i den forhenværende græsk-lærers fantasi og i hans syke sind blev vendt om paa vrangen. Den samme Platon, som i skriftet „Gorgias“, endnu traditionsbundet, hadde hævdet, at en uretskaffen fiende helst burde hindres fra at bli et godt menneske, nemlig ved frihet for straf, — han hæver sig i dialogen „Kriton“ og i det store verk om „Staten“ op til den sublime, for ham selv overraskende tanke, at en god mand kan ikke ville tilføie selv et ondt menneske noget ondt. „Bør vi tilføie skade eller ei?“ spør Sokrates i Platons dialog „Kriton“. „Endog det at gjengjælde ondt med ondt (skade med skade), kan det være retfærdig, som de fleste