Side:Leo Tolstoi.djvu/66

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

det er mange lidende i verden som Leo Tolstoi, hvorfor er I da alle her hos mig?“ Da datteren Alexandra kom til ham, hadde han spurt bekymret: „Hvem har du latt tilbake hos din mor? Er dine brødre hos hende?“ — „Ja,“ svarte datteren, „Andreas og Michael er der.“ — Hvem andre er hos hende,“ spurte Tolstoi. „Lægen og en sykepleierske.“ — „Er hun tilfreds med dem? Er hun glad i dem?“ spurte han videre. „Har hun beskjæftigelse? Kan hun spise noget?“ Datteren, som efter samraad med lægerne trodde at maatte skjule, at hendes mor var i Astàpove, nogen skridt borte, beroliget ham ved at si, at hun nu hadde begyndt at spise litt, og at hun haapet, han snart vilde sende bud etter hende, naar kun var sterk nok til at reise. For hvert spørsmaal, han gjorde, utstøtte den syke et dypt suk. Men da hans datter bad ham ikke spørre mere om hendes mor, fordi det vilde bringe ham i for sterk sindsbevægelse, gjorde han en utaalmodig bevægelse og sa: „Dette er for mig mere end noget andet i verden.“ Og en dag senere sa han: „Meget falder nu paa Sonja, det var ikke vel overlagt, hvad vi gjorde.“ En av hans sidste tanker var altsaa den, at han ved at reise bort saa pludselig ikke hadde tænkt paa, at man ute i den vide verden vilde kunne faa en daarlig mening om hans Sonja.

Tolstois hustru, som morgenen etter hans avreise hadde villet dø, har selv i et brev til pressen meddelt ovenstaaende samtale mellem Tolstoi og hans datter, og hun tilføier, at det er en opdigtelse, at hun hadde hat nogensomhelst strid med den avdøde om Nobelprisen. Hun hadde snarest sympatisert med ham i hans uvillighet til i tilfælde at ta imot en saadan utmerkelse. Grevinden beklager sig over, at man lot den syke staa i den tro, at hun laa syk hjemme, og at lægerne ikke vilde la hende faa tale med sin man før den allersidste morgen. Ifølge Boulanger var saken den, at lungerne ikke var særdeles sterkt angrepne, og man endnu like til det sidste, paa grund av hans kjæmpekræfter, hadde haab om muligens at redde hans liv. Det gjaldt da at undgaa enhver sterk sindsbevægelse. Den 20. november, klokken 4 morgen, da den sykes puls nesten ikke slog længere, fik