Side:Leo Tolstoi.djvu/148

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

at menneskeheten skal avslutte sit livsløp saa hurtig som mulig.

I denne sammenhæng kan vi ogsaa mindes det asketiske element i Henrik Ibsens digtning, hvorom Georg Brandes har uttalt, at det er „det armodsmerke“, hvormed Norge har stemplet hans livsverk: Norge nemlig med sine trange vilkaar og sit „moralklima“. Men naar man erindrer, at Ibsen i sin forholdsvis puritanske periode (da han skrev „Brand“), nærmest var paavirket av den danske Søren Kierkegaard og to av dennes ypperste norske elever, Gustaf Adolph Lammers og Christopher Bruun, foruten av dansken Paludan-Müller, da maa man vel si, at Danmark har likesaa stor del i dette formentlige „armodsmerke“ som Norge. Og naar man endvidere erindrer, at Ibsen tidlig lærte at beundre selvofringens ideal hos Schiller, og at det store tyske kulturland i selve det nittende aarhundrede har frembragt repræsentanter for det asketiske livssyn som Arthur Schopenhauer og Richard Wagner (i „Parsifal“), og at asketisme og puritanisme har hørt til de epokegjørende bevægelser netop hos de største kulturfolk, da vil man alene ut fra en utpræget mangel paa historisk overblik kunne betegne det asketiske element i Henrik Ibsens digtning som et nationalt armodsmerke.

Ogsaa i Bjørnstjerne Bjørnsons, som i saa mange andre store digteres liv, har der været en tid, da han i særlig heftig grad grepes av kampstemning overfor et av de store samfundsonder, den dobbelte kjønsmoral, og ut fra denne stemning digtet et av sine mægtigste digterverker, „Det flager i byen og paa havnen“, og glimrende skuespil som „Kongen“, „Det nye system“ og „En hanske“ — foruten „Over ævne“, som tilhører den samme vældige kamptid i Bjørnsons liv. Men intet viser bedre denne digters usedvanlig harmoniske natur og sky for alle former av blind fanatisme, end at han selv i dette tidsrum ikke følte sig draget til nogen mørk og livssky eller legemsfiendtlig asketisme. Især i „Det flager“ er den etiske kampstemning forenet med det mest tindrende humør og den gladeste latter.

Det mere eller mindre puritanske element i saa mange av