Side:Leo Tolstoi.djvu/147

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

nius og Cleopatra“ og „Coriolan“, som sandsynligvis tilhører en litt senere periode i hans liv, har Shakespeare overvundet den voldsomme etiske kampstemning, som drev ham til at tegne ravnsorte nidinger og skurker, paa hvem han hvæsset sin harme over samtidens ondskap. Først i den række av mere likevegtige og vidunderlig harmoniske verker, som begynder med „Macbeth“, formaar Shakespeare at forene etisk kampdrift overfor hensynsløs egoisme med en human og dypt forstaaende medfølelse med selve kongemorderen og hans frygtelige hustru i „Macbeth“, likesom med fædrelandsforræderen Marcus Antonius og hans troløse, men allikevel i sin art vidunderlige østerlandske tryllerinde. Betegnende er det, at Shakespeare gjør Cleopatra til zigøinerinde for at kunne forklare sig og undskylde hendes mangel paa karakter. Men før Shakespeare naadde op til denne høide av aandelig likevegt, hadde han netop i sin forholdsvis puritanske tid digtet nogle av verdensliteraturens mest overvældende mægtige tragedier; utvilsomt ikke ut fra det samtidige borgerskaps calvinske puritanisme, men snarere ut fra den beslegtede platoniske og stoiske moralisme. Fra de kirkelige puritanere hadde han ialfald gjort sit bedste for at ta avstand allerede i „Like for like“, et skuespil, hvori uviljen overfor sedernes slaphet endnu kjæmper med humanismens alttilgivende mildhet og krav paa amnesti for de feilende. Men i „Othello“ og „Kong Lear“ gives der saa godt som ikke længer amnesti.[1]

At middelalderens og høi-renaissancens to største digtere, Dante og Shakespeare, paa et visst punkt av sit liv vendte sig voldsomt dømmende og fordømmende mot sin samtid, og det midt i en stor kulturblomstring, denne kjendsgjerning, som for Shakespeares vedkommende har været altfor litet paaagtet, kan maaske hjælpe os til at forstaa, at i vore dage en stor og egte kunstnernatur som Leo Tolstoi har kunnet skrive et næsten sykelig puritansk-fanatisk verk som „Kreutzersonaten“, hvor han likefrem, i likhet med de første kristne, som stønnet under romervældets aag, ønsker,

  1. Sammenlign studierne over Shakespeare i min bok „Det geniale menneske“ (3. utgave 1919).