Side:Leo Tolstoi.djvu/13

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

En levnets-skisse.

I.

Noget av det mest forbausende ved Leo Tolstoi er dette, at Ruslands mægtigste forfatterpersonlighet i en tid av vældig national kraftutfoldelse, hvori det russiske folk i videnskap, digtning, malerkunst og musik har erobret sig en plads blandt nutidens ledende kulturfolk, — at denne russiske nyrenaissances største digter og mandsskikkelse ved første øiekast forekommer os Vesteuropæere at være en reaktionær sværmer, næsten en kulturfiende; en mand, som vil at vi skal gjøre helt om og vende tilbake til naturalhusholdning og i det hele til en primitiv livsform, — ernære os alle som bønder og haandverkere av kropslig arbeide. Ja, han gik jo endda saa vidt som til at kræve, at vi skulde opgi titusener av aars sociale bygverk, vor statsordning og vort retsvæsen. Og hvad der for mange er endnu værre, han fordømte (i et par bøker om kunst) nogen av de største av Vesteuropas kunstnere og kunstverker.

Det er dette ialfald ved første øiekast kulturfiendtlige og reaktionære, som forekommer mig at være det mest gaadefulde, men ogsaa det mest interessante ved Tolstois mægtige personlighet. Det er denne side av hans forfatterskap, som det er vanskeligst at vurdere. Enhver literatur-ven vet jo av egen oplevelse, at forfatteren av „Kosakkerne“, „Krig og fred“, „Anna Karénjina“ og „Mørkets magt“ er en storartet menneskeskildrer og naturmaler, en yderst eiendommelig og