Side:Leo Tolstoi.djvu/125

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

kelige Anna Karénjina, overklasse-kulturens offer, har Tolstoi igrunden skildret, eller forespeilet, sin egen utvikling, i godseieren Ljévins omvendelse. I denne fortælling kan man paa nogle faa sider mot slutten læse sig til det vigtigste punkt i hans lære (siden liv og lære for ham gik i ett). Det er her, som i mindst tre av Tolstois verker, en from russisk bonde, som lærer de andre (eller én av de andre), at det sande liv bestaar „ikke i at leve for sine egne ønsker, men for Gud“. Anderledes uttrykt: i at „leve for sin sjæl“, som bonden Teodor Vassilievitch sier. Menneskets sjæl er nemlig, i motsætning til legemet (som er forgjængelig), en utstrømning eller en bestanddel av selve verdens guddom og vender ved døden tilbake til guddommen. At leve for sin sjæl og ikke for sit legeme, med dets kortvarige behov, er for Tolstoi det samme som at leve for den uforgjængelige, den guddommelige del av menneskenaturen.

Med hensyn til troen paa livets fortsættelse efter døden har Tolstoi (som Aylmer Maude fremhæver) skiftet opfatning. I begyndelsen av 1880-aarene, like efter sit religiøse gjennembrud, ansaa han det (med mange av de frommeste positivister og agnostikere) for egenkjærlig at tro paa nogen art av udødelighet for os mennesker. Vi burde glemme os selv og hengi os til tjenesten av det guddommelige. Men litt efter litt vokste den overbevisning sig sterkere og sterkere hos ham, at menneskets aand, det sjælelige og egentlige „selv“, kan ikke dø. Det er en del av det Uendelige, en del av verdens inderste virkelighet. Men av hvad art livets fortsættelse vil vise sig at være, det gaar ut over menneskelig fatteevne, — det er noget, som det ikke er vor sak at bekymre os for. Vor opgave er den at søke at virkeliggjøre Gudsriket eller godhetens rike her paa jorden. Ogsaa paa det religiøse omraade (og ikke mindst her) gjælder Bjørnsons bevingede ord: „Hvad du evner, kast av i det nærmeste krav!“

Leo Tolstoi stod i dette punkt i virkeligheten paa næsten det samme standpunkt som Bjørnson i 1880 (da han var i sin fulde mandskraft) i den ovennævnte salme: