Side:Leo Tolstoi.djvu/111

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
IV.

Trods al forskjel vil sandsynligvis Leo Tolstoi i religiøs henseende være for Rusland, for det store russiske folk, hvad Bjørnson er for Norge: den som mere end nogen anden har bidraget til at løse den gamle dogme-tro i sindene, forbrænde med etisk ild det gamle mythologiske element, mens han samtidig redder næstekjærligheten og fremskridtstroen som umistelige klenodier ut av ilden.

Merkelig er allerede den likhet, at likesom Bjørnson i det længste hang fast ved kirkelæren og rettet opmerksomheten især paa den lyse side ved den gamle kristentro, saaledes forsøkte Tolstoi i henved tre aar under sin religiøse krise at slutte sig ydmygt til den russiske kirke. Endog til den hellige synode sluttet han sig ialfald i ett aar, gik til gudstjeneste, bad, fastet, og gik til skrifte. Han omtydet dogmer og sakramenter, saa godt han kunde. Men jo dypere og oprigtigere han arbeidet sig ind i den russiske kirkes orthodoksi, desto mere uutholdelig trangt blev ham dette bosted, — omtrent som Bjørnson netop i den tid, da han gjorde det mest energiske tiltak for at bli en god og enfoldig kristen, blev nødt til, som aldrig før, at levendegjøre for sig helvedes-læren, som han tidligere uvilkaarlig hadde trængt tilbake i bevisstheten. Paa lignende maate var det, at Leo Tolstoi, som like fra sin tidlige ungdom nærmest hadde været rationalist, gjennem et par aars inderlig indlevelse i den orthodokse russiske kirkes lære og ceremonier, blev netop ved den nære berøring saa voldsomt frastøtt, at han fra denne tid av blev Ruslands Voltaire og Rousseau i én person.

Tolstoi og Bjørnson gjennemlevet sin store religiøse krise næsten i de samme aar. Ikke mere end et par aar, efterat Bjørnson hadde begyndt sin kamp mot de norske teologer, var det, at Tolstoi begyndte sin endnu langt voldsommere kamp mot den mægtige russiske kirke. I sin „Kritik av den dogmatiske teologi“, et verk som længe cirkulerte i Rusland i litografier efter manuskript, og som i 1891 blev trykt i to bind paa russisk i Genf, i dette skrift