Tolstoi har — likesom Goethe og Bjørnson (i sin manddoms fuldkraft) — ikke blot en psykologisk, men ogsaa en kosmologisk opfatning av menneskelig godhet. Den er for ham, som for Goethe, eller Shelley, og Victor Hugo, for Wergeland og Bjørnson, den høieste verdensmagt.
Men hos Tolstoi træder den metafysiske eller kosmologiske opfatning frem i en mere alderdommelig, oldtidslignende form, som jeg mener hænger sammen med, at den græsk-russiske fromhet staar i et langt nærmere forhold til den gamle græsk-hedenske og græsk-kristelige filosofi.
Det sande liv er ifølge Tolstoi de gode, mot alle velvillige, menneskers fællesliv. Dette fællesliv forener godheten (den altomfattende kjærlighet) i hver enkelt av os med godheten i andre mennesker, og blir derigjennem en selvaabenbaring av verdens-godheten eller Gud. Dette er meningen av det ved første øiekast noget gaadefulde uttryk i Tolstois ovennævnte brev til Sonja Rubinstein: „Ved kjærligheten blir Gud i mig forenet med Gud i andre væsener.“
Godhets-aanden, den altomfattende velvilje eller kjærlighet, er for Tolstoi ikke alene den høieste form av virkelighet, men (som i grunden allerede for Platon) den eneste sande virkelighet, — „sandheten og livet“. Men denne godhets-aand (som er vort høieste begrep om Gud) kan ifølge Tolstoi ikke utfolde sig, ikke aabenbare sig for os uten gjennem mennesker. Heri stemmer Tolstoi med Goethe i hans digt om „Das Göttliche“.
Derfor er menneskets opgave den at „gjøre Guds arbeide“ paa jorden, virkeliggjøre, utfolde og aabenbare det guddommelige. Menneskets gradvise utvikling og vekst i gjensidig hjælpsomhet og mere og mere omfattende forsorg er menneskets Guds-tjeneste, — vort liv som det guddommeliges virkeliggjørere paa jorden. Alt vort arbeide, naar det gjøres i kjærlighet til andre og for at lette andres arbeide, — nemlig derved, at hver av os selv tar paa sig den størst mulige del av det arbeide, som skal og bør gjøres for livets ophold og fremgang, — alt saadant arbeide blir en Guds-
