Hopp til innhold

Side:Lauvduskar 1-2.djvu/18

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

18

Eg tykjer so vænt um ditt gule Haar,
som Epli drupa aa Kviste:
sæl var den, som deg mund’ faa, —
Gud betre den, som miste!




Gakk burt ifraa meg, du unge Viv!
du græt inkje fyr meg lenger!
Eg tykjer Hjartat i meg verkjer,
naar eg ser dina Taaror renner.




Eg heve so vondt i Hugen min;
eg veit inkje, kven det velder:
um eg legg aldri so Augo ihop,
so fær eg ’kje sova helder.




Ute so stender Hesten min
og grøne Høyet kjamsar,
og sjølve so gjeng eg i Drykkjestova
og ser korso Folket dansar.

Ute so stender Hesten din,
han er baade vesall og vaater:
sjølve gjeng du i Drykkjestova
og er baade glad og kaater.




Reven han diltar Jordet ikring,
og Haren hoppar i Rugen:
ho er inkje god aa gilja den Møy,
som heve ein annan i Hugen.