Side:Løland,Rasmus-Det store nashornet-1939.djvu/82

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


«Å, dei kjem no vel aldri så langt som til kongsgarden, slike traskar,» sa han Kolbein.

Nei, koss det var med bekafanten det kunne ikkje han Pål heller seia noko visst om; men når han tenkte seg rett om, så var det nok så at han Lamma-Lars hadde komi der traskande ein gong liksom lensmannen.

«Nei, kva ville då han der?»

«Jau, han var ikkje visare, han ville preika for kongen sjølv og slo frampå at han tykte han grov vel mykje i det verdslege, han òg.»

«Nei, er du galen; kva sa kongen då?»

Å, du veit, han vart ikke for blid; for ein konge måtte no ha det rette såpass klårt for seg før, han, at … Men han var ikkje den som fauk opp i sinne og bar seg, kan du vita, han som var konge. Han sa berre det at «du er no så svær til å tala og omvenda alle folk, du Lars,» sa han. «Men gå no heller heim og omvend litegrann på deg sjølv, så det kan verta noko-lite munntòl på deg og likare folk utav deg; så kan du koma att då,» sa kongen, og med det laut han Lars gå …

«Det var endå godt han slapp med det, dei kunne teki og stappa han i spikartynna.»

«Ja, du veit nok det, men han var god i seg, kongen, og straffa ikkje meir enn han var nøydd til, når folk var uvyrdne.»

«Men kom han då att til kongen nokon gong, han Lamma-Lars?»

«Å, kor kunne slikt koma att! Nei, han var nok ikkje havande hjå kongen, om han så stod og treskte og omvende på seg eit heilt år.»