Side:Kvinnepanelet.djvu/52

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
6.1 Likestilling og diskrimineringsombudet (LDO)

FAKTA:

LDO har i dag både lovhåndhever- og pådriveroppgaver på likestillings- og diskrimineringsområdet. Dette innebærer at LDO, ved siden av å behandle klager på diskrimineringslovbrudd og gi veiledning om klager, også skal drive fram likestilling på ulike grunnlag innen mange samfunnsområder og på ulike sektorer. Mandatet, som er forankret i lov er bredt. Tilbudet skal være et landsdekkende med lav terskel for å ta opp saker og å få veiledning.

LDO er et av de viktigste virkemidlene i likestillingsarbeidet. Kvinnepanelet ser at oppgavene er omfattende, og at det ikke alltid er enkelt å forene de to rollene.

Kjønn er overgripende for alle diskrimineringsgrunnlag, og Kvinnepanelet ønsker økt kompetanse i LDO innenfor alle felt. Kvinnepanelet ser at det er behov for økt trykk på pådriveroppgavene på likestillings- og diskrimineringsområdet slik at det kan stimuleres til at oppgavene blir tatt på alvor og fulgt opp. Dette er viktig både når det gjelder kommunene, fylkene, staten og privat sektor. Det er heller ikke ”filialer” i distriktene som kan påvirke og følge opp kommunene. Det bør derfor vurderes om pådriverarbeidet er bedre tjent med en annen organisering, som gir større muligheter for å få gjennomslag.

Kvinnepanelet ser også at pådriverrollen bør organiseres slik at det er mulig for regjeringen å sette reell makt bak kravene. Likestillingsområdet bør organiseres slik at det gis mulighet for regjeringen til å følge opp og sørge for at politikken blir gjennomført i praksis. Departementene kan instruere direktorat, fylkesmenn og kommuner, men kan ikke instruere LDO.

Kvinnepanelet krever også at LDO har større trykk når det gjelder å følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten. LDO har i liten grad kontrollert oppfølgingen på dette området. Muligheten til å oppnå reell likestilling og realisering av rettigheter henger nøye sammen med rettighetsinformasjon. LDO må kreve at informasjonen til befolkningen formidles på en måte som tar hensyn til kjønnsmessige, sosiale, kulturelle og språklige forskjeller.

Når det gjelder LDOs lovhåndheveroppgaver er verktøyet LDO har til rådighet ikke sterkt nok. Her er det behov for å tilføre LDO større myndighet i klagesaker slik at det blir et poeng for den enkelte som utsettes for diskriminering å klage til LDO. I dag kan LDO kun treffe vedtak med pålegg i hastetilfeller. Kvinnepanelet krever at LDO skal kunne treffe vedtak, fastsette pålegg om retting med videre, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

TILTAK:

  • Det må vurderes hvordan pådriver- og kompetanseoppgavene når det gjelder kjønnslikestilling skal organiseres, slik at likestillingsarbeidet får større påvirkning og gjennomslagskraft i kommunene, fylkene, i statlig og privat sektor.
  • Kvinnepanelet krever at det opprettes koordinatorstillinger for likestillingsarbeid hos alle fylkesmennene.
  • Kvinnepanelet krever at LDO får større myndighet og tilgang til reaksjoner i enkeltsaker om diskriminering.
  • Kvinnepanelet ber departementet om å evaluere LDOs arbeid knyttet til kjønnsdiskriminering.
  • Oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten og informasjonsplikten må styrkes, både i LDO og i all offentlig virksomhet.
6.2 Statens informasjonsplikt

FNs kvinnekomité har i senere år understreket betydningen av at rettskunnskap, for å nå fram, formidles på en måte som tar hensyn til kjønnsmessige, sosiale, kulturelle og språklige forskjeller. En undersøkelse av hvordan statens plikt til å informere innvandrerkvinner om deres rettigheter gjennomføres, viser at disse kravene ikke oppfylles (Tina Nordstrøm). Kvinnepanelet ønsker at staten skal ha like stort og like systematisk fokus på informasjon om utdanningsmuligheter, skolesystem, arbeidslivet, vold mot kvinner, vern mot diskriminering etter likestillingsloven og diskrimineringsloven. Det må settes i gang informasjonskampanjer som gir kvinner mulighet til å bli kjent med sine rettigheter, muligheter og gi dem verktøy til å bruke systemet.

Forsker Petter Bae Brandtzæg fra SINTEF sier i en artikkel at han frykter en digital underklasse i årene som kommer. Han mener at digitaliserte tjenester begynner å handle om samfunnsdeltakelse og demokrati. Det kan være vanskelig for familier som lever under fattigdomsgrensen, eller rett under fattigdoms-