Side:Kvinnepanelet.djvu/42

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
4.1 Likestilling i mottak av helsetjenester

Likestilling i mottak av helsetjenester er et spørsmål om rettferdig fordeling av ressurser, om organisasjonsutvikling og om kvalitetssikring. Helsetjenesten er en svært viktig premissleverandør for velferdsstaten. Av den grunn er fokuset på like rettigheter til mottak av helsetjenester av avgjørende betydning for velferdsstatens legitimitet. Likestilling av pasienter er fortsatt underkommunisert, og må få et langt sterkere fokus.

Likestillingsperspektiv i helse betyr å fokusere på at alle samfunnsborgere får likeverdige tjenester. Det avdekkes stadig nye områder hvor kvinner og menn forskjellsbehandles. Kvinner og menn blir møtt av helsetjenesten på ulikt vis, og inntrykket er at tradisjonelt baserte kjønnsstereotypier fortsatt ligger til grunn for helsetjenestens vurdering av den enkelte pasients behov. Ulikhet i helse viser seg også ved etniske forskjeller, og erfaringene viser at problemer som forklares eller forstås ut fra religiøse eller kulturelle forskjeller vanskeligere lar seg løse enn om man fokuserer på likheter før man fokuserer på forskjeller. Andre pasientgrupper opplever også dårligere tilbud enn andre, enten det bunner i andre diagnoser, språkproblemer, rusmiddelmisbruk eller annet.

Det har vært gjennomført forskning på området kjønn og helse som klart bekrefter betydningen av kjønn for i hvilken grad man blir prioritert av helsetjenesten. NOU-rapport 1999:13 Kvinners helse i Norge var en vesentlig bidragsyter til erkjennelsen og forståelsen av dette som problemområde. Innledningsvis (s. 13 og 14) beskriver rapporten de sentrale delene av problemområdet:

  1. Kvinner opplever andre symptomer enn menn. Kvinner har mindre makt og innflytelse i samfunnet generelt og i helsevesenet spesielt. Kvinner snakker annerledes om sykdom. Kvinner har noen andre sykdommer enn menn. Mange av sykdommene arter seg ulikt for kvinner og menn. Kvinner føder barn, og har fremdeles hovedomsorgen for de barna de får. Kvinner bruker helsetjenesten på en annen måte enn menn og gir oftere uttrykk for at helsevesenet ikke tar dem på alvor. Kvinner har, også fordi det er flest kvinner blant de gamle i Norge, flere kroniske sykdommer.
  2. Medisinsk forskning utelukker ofte kvinner i datainnsamlingen. Velferdsstatens ytelser tar ofte utgangspunkt i en stabil heltidsarbeider og arbeidshelsetiltak fokuserer oftere på farlige stoffer og kraftig støy enn på tunge løft og følelsesmessige belastninger i omsorgssektoren. Slik avdekker utredningen en gjennomgående mangel på kjønnsspesifikk kunnskap og kjønnsperspektiv.

Videre har Sveriges Kommuner och Landsting gitt ut oversikten ”(O)jämställdhet i hälsa och vård - en genusmedicinsk kunnskapsöversikt”, som redegjør for flere konkrete utslag av kjønnsbaserte skjevheter i svenske helseprioriteringer. Her understrekes det videre at slike kjønnsbaserte skjevheter blir forsterket når man kontrollerer for blant annet alder, etnisitet og sosial bakgrunn. Vi finner også i Norge slike resultater, blant annet relatert til barselomsorg overfor innvandrerkvinner.

Mange personer med innvandrerbakgrunn/minoriteter er ressurssterke. Men statistikken viser at i tillegg til å ha dårligere helse, skårer innvandrere svakere på en rekke andre levekårsindikatorer. Dårligere levekår kombinert med erfaringer fra migrasjon, kortere botid i landet, manglende språkforståelse, manglende kunnskap om helsevesenet, og manglende nettverk påvirker deres helsetilstand i negativ retning. Kvinner med innvandrerbakgrunn er en utsatt gruppe i levekårsundersøkelser.

Ifølge Stortingsmelding nr.12 (2008-2009) ”En gledelig begivenhet” - Om en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorg som ble behandlet på Stortinget 15. mai 2009 er det nødvendig å tilrettelegge bedre og særskilt for å sikre fødende kvinner med innvandrerbakgrunn likeverdige helsetjenester.

Tilretteleggingen må ta høyde for språkproblemer, kulturelle ulikheter, kort botid for nyankomne, at svangerskap og fødsel kan være minoritetskvinners første møte med norsk helsetjeneste, en annen risikoprofil, eksisterende krysspress mellom tradisjonelt praksis og råd fra helsepersonell, økt antall dødfødsler, en lavere deltakelse i fødselsforberedende kurs og at enkelte kvinner er kjønnslemlestet.

Helsesektoren mangler både helsefaglig og kultur-ell kompetanse for å takle helseutfordringene blant innvandrere. Det er nødvendig å bygge opp denne kompetansen på flere plan både i spesialist- og primærhelsetjenesten. Kompetansen må også utvikles lokalt.