Side:Kvinnepanelet.djvu/38

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


3.1 Vold mot og undertrykkelse av kvinner og barn i lukkede miljøer

På tross av formell likestilling mellom kjønnene i samfunnet generelt og også i noen av trossamfunnene i Norge, finnes det et dypere lag i kulturens kjønnsforestillinger som fører til at vi som samfunn og som enkeltpersoner fortsatt forholder oss til kjønnsstereotypier. I et overordnet perspektiv er holdning til likestilling, rollemønstre og identitetsforståelse sammensatte og mangfoldige.

Utgangspunktet i alle de store verdensreligionene er en patriarkalsk tradisjon og praksis. Som alt annet kan også religion misbrukes. Det er ikke mangel på religiøse tekster som kan brukes til å legitimere undertrykkelse. Å skjelne mellom religion og kultur kan være både vanskelig og diskutabelt, men for å komme undertrykkende praksis til livs, vil en slik skjelning være nødvendig.

Sterke ledere og hierarkisk struktur

Ekstreme fundamentalistiske bevegelser og forholdene i lukkede, gjerne karismatisk pregede sekter/grupperinger tydeliggjør den faren religion og ideologier i destruktive utgaver representerer i lukkede miljøer. Barn og kvinner blir ofte de første som rammes av denne strukturen fordi deres status gjerne blir forstått som underordnet. I hjemmet er som regel mannen tillagt overordnet autoritet, og under slike forhold står familien i fare for å fungere som et totalitært og lukket system. (Hammerlin 2002:192) I det religiøse eller ideologiske fellesskapet er kvinner på tilsvarende måte i en underordnet posisjon. (Lundgren 1985, 1990, 2008). Dessuten er gruppetilhørigheten i slike sammenhenger ofte svært sterk. Da kan presset på den enkelte bli overveldende, og den sosiale kontrollen kan bli destruktiv. Dynamikken i mishandlingsforhold er den samme uansett i hvilket miljø den foregår. I religiøse sammenhenger er det imidlertid ofte nettopp sider ved religionsforståelsen som misbrukes til å legitimere og forsterke overgrepene og undertrykkelsen.

Opphøyer og beskytter kvinner

Fordeling av makt og ansvar innen en bevegelse eller ei gruppe er et springende punkt. Dess større konsentrasjon av makt til noen få eller en person, dess større er faren for overgrep og misbruk. (Kimball 2002/04:118) Seksuelle overgrep der en autoritetsperson utnytter sin rolle og eventuelle tillit i forhold til et menneske i en svakere posisjon for å dekke egne behov, representerer et spesielt problem. (Thomassen 2006:9) Første skritt for å komme problemet til livs, er å anerkjenne at det finnes.

Det å opphøye og/eller ville beskytte kvinner ved å framheve spesielt ”kvinnelige” egenskaper eller tradisjonelle kvinneroller på en påfallende måte, kan underbygge forskjellsbehandling og fungere undertrykkende. Slik såkalt repressiv ros kan forstås som et utslag av en grunnleggende patriarkalsk holdning og tjener til å opprettholde mannlig dominans. (Stendal 2003:355)

Grad av åpenhet eller isolasjon i forhold til samfunnet for øvrig er også et kjernespørsmål. Et fellesskap kan styrke egen identitet ved å avsondre seg fra omverdenen og fokusere på forskjeller mellom seg selv og ”de andre” (Brekke 1999:123). Det kan også styrke gruppetilhørigheten ved å manifestere egen religiøs/ideologisk identitet innenfra. Dette kan for eksempel skje ved å motarbeide endring og utsette enkeltpersoner og grupper i egen midte for spesiell forskjellsbehandling og kontroll. Eksempler på dette kan være krav til atferd og/eller klesdrakt og utøvelse av straff for ulydighet.

De usynlige kvinnene

Menn med patriarkalsk identitet som henter ektefeller fra hjemlandet, kan utøve sterk kontroll over kvinnene. Deres ektefeller er ofte de usynlige kvinnene. De snakker sjeldent norsk, de har ikke nettverk og de har heller ikke kjennskap til sine rettigheter. Dersom paret blir skilt, vil hun bli sendt hjem pga 3 årsregelen. (Dette gjelder også gutter). Hun har heller ikke krav på introduksjonsprogram (norsk-opplæringskurs), det er opp til mannen/familien å bestemme om hun får lov til å gå på norsk opplæringskurs eller ikke. Kvinnene får ofte ikke hjelp fra familien og sitter med et problem som de ikke klarer å håndtere.

Skilsmisse

Det er sterkt fokus på å forebygge tvangsekteskap og hvordan samfunnet best mulig kan hjelpe kvinner og menn som blir utsatt for stigma, trusler og forfølgelse på grunn av tvangsekteskap. Kvinnepanelet ønsker også å fokusere på kvinner og menn som blir tvunget til å bli værende i et ekteskap som ikke fungerer. Sanksjonene som blir satt i gang dersom kvinnen tar ut skilsmisse, kan være så alvorlige at mange forblir i ekteskapet, selv om forholdene er uutholdelige. Det kan være utstøting, stigma, skam, trakassering, psykisk press og bli møtt som ”fritt vilt”. Denne tvangen kan mange etnisk norske kvinner og menn også oppleve, dersom de kommer fra strenge kulturer/miljøer.