Det er ulik oppfatning blant fagfolk om hva som skal defineres som seksuelle overgrep. Dette får også konsekvenser for dokumentasjon og statistikk på dette feltet.[1] Den juridiske definisjonen som finnes i straffelovens kap 19 er annerledes enn den definisjonen som blir brukt i de sosiologiske-, psykologiske- og sosialfaglige miljøene.
Seksuelle overgrep mot barn og incest er et samfunnsproblem. De fleste overgrep begås av menn. Mellom 10 og 15 prosent av guttene som har vært utsatt for overgrep, forgriper seg på barn i voksen alder. Mellom 5 og 15 prosent av overgrepene begås av kvinner. (Faller 1990, Svedin 2000) I følge Bergensklinikkene, har nesten alle kvinner som forgriper seg på barn selv vært utsatt for overgrep. Dette må tas på alvor, og personer som blir utsatt for overgrep må få gratis profesjonell hjelp.
En kvinne uttrykker det slik:
”Det koster meg mye å reise meg opp igjen. Og det skal gjøres alene. Det er ikke mye hjelp å få i hjelpeapparatet. Jeg har ikke møtt mange åpne dører. Det krever mot og krefter til å ta kontakt med en psykolog. Jeg måtte først skrive et brev og forklare i korte trekk hvorfor jeg trengte psykologhjelp. Det betyr å gi sensitive opplysninger om meg i et brev som jeg skulle sende til trygdekontoret for å komme i psykologkøen. Det er vanskelig å formulere et brev når en er langt nede, når livet er et ork, når en er utmattet.”
På lik linje med mange andre som blir utsatt for vold og overgrep, gir også denne målgruppen uttrykk for at den hjelpen de får er personavhengig. Rettighetene og de formelle strukturene er på plass, men det er i de uformelle strukturene de møter både stigmatisering, variert kunnskap, negative holdninger og manglende kompetanse blant ansatte i hjelpeapparatet.
Personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep kan blant annet ha sterke humørsvingninger, vansker med å ha tillit til folk, depresjoner, somatiske lidelser og slite med skyld og skamfølelse. Gutter som har vært utsatt for seksuelle overgrep kan oppleve problemer med sin maskuline identitet, de kan oppleve mislykkethet fordi de ikke var i stand til å beskytte seg selv.
For jentene kan det blant annet handle om problemer knyttet til svangerskap og fødsel. I tillegg til at de som er utsatt for overgrep får et svekket selvbilde, et anstrengt forhold til sin kropp og seksualitet, noen finner fellesskap i rusmiljøet, mens andre får alvorlige psykiske problemer. For de fleste vil det være en kombinasjon av flere faktorer. Andre kvinner igjen har fått sine grenser så utvisket, at de ikke klarer å se barnets grenser og blir mindre beskyttende. Spesielt hvis de går inn i relasjoner hvor de fortsatt blir krenket av menn på ulike måter.
En ung kvinne sier;
”Samfunnet har mange tanker og holdninger til slike som oss, men de vet sjeldent nok om hva det egentlig dreier seg om. Jeg har mye smerter og plager. Folk forstår og gir omsorg hvis noen får en kreft diagnose, får amputert et bein eller en annen sykdom som er akseptert. Men de forstår ikke slike som meg. Samfunnet, altså politikere og systemet, forstår ikke min situasjon og jeg får dermed ikke den hjelpen jeg trenger. Psykiske plager tapper mye energi. En blir veldig sliten og utmattet, selv om man ikke har løpt 5 mil.”
Forekomsten av overgrep er høyere innenfor visse grupper barn, som for eksempel barn i institusjon. Dette har blant annet sammenheng med at de kommer i kontakt med mange hjelpere, kan ha opphold i institusjoner der eldre barn forgriper seg på yngre barn, og kan ha særlige problemer med å beskytte seg, eller å fortelle om overgrepene på grunn av funksjonshemning. Andre eksempler er barn av rusmisbrukere, barn av foreldre med alvorlige psykiske lidelser og barn som er utsatt for omsorgssvikt.[2]
Vi har lite kjennskap til omfanget av incest og seksuelle overgrep blant etniske minoriteter. Ingen barn velger å være objekt for å tilfredsstille de voksnes seksuelle behov. Krenkelsen kan være lik, opplevelsen kan være lik, men konsekvensene for en kvinne med minoritetsbakgrunn ulik. Kravet om at en jente skal være jomfru før hun gifter seg gjelder.
- ↑ I veilederen ”Seksuelle overgrep mot barn” (2003) står det: Definisjonen av seksuelle overgrep mot barn inneholder derfor både psykologiske og juridiske implikasjoner. Dette får konsekvenser for de forekomsttall som fremkommer i ulike undersøkelser og statistikker. Forskere og forfattere har brukt forskjellige definisjoner, og kommet til dels svært ulike konklusjoner mht utbredelsen av fenomenet.
- ↑ http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-1060_1481a.pdf
