Side:Kvinnepanelet.djvu/29

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Biologiske foreldres foreldrerett står sterkt i dagens lovverk. I de fleste tilfeller er dette uproblematisk, men i tilfeller der det er vold i familien kan det utgjøre en trussel mot barnas rettssikkerhet. Når mor velger å forlate en voldelig mann/far kan dette utløse en konflikt om barna. Volden stanser ikke ved bruddet, i mange tilfeller vil den eskalere (Bø Vatnar, 2009). I en slik tilspisset situasjon kan volden i ekstreme tilfeller ende med drapsforsøk og drap. Det er i separasjonsfasen volden ofte er farligst og mange av partner-/barnedrapene forekommer. En sentral tanke i barneloven er at samvær og omsorg skal ta utgangspunkt i hva som er best for barnet. Dette ligger også til grunn for FNs barnekonvensjon. Barnets beste blir ofte tolket som mest mulig kontakt med begge foreldre. Dette gjelder også i det norske rettssystemet.

I barnefordelingssaker der voldelige foreldre får samvær med barna sine er det et problem at barna tvinges til fortsatt å ha tett kontakt med voldsutøver.

Per Øystein Steinsvåg skriver i en bulletine fra Senter for Krisepsykologi i Bergen:

”Det er også mye forskning som viser at fedres voldsatferd mot mødre er en klar risikofaktor for annen destruktiv atferd overfor barn, som direkte vold mot barna, seksuelle overgrep, rusmisbruk, og/eller alvorlige psykiske vansker (Geffner et al, 2000, Geffner et al, 2003, Børve, 2007).”

I familier med voldsproblematikk er det helt nødvendig å anerkjenne at det beste for barnet ikke alltid er sammenfallende med mest mulig kontakt med en voldsutøvende forelder.

På New Zealand er hovedregelen i saker med vold at den av foreldrene som har utsatt barnet direkte eller indirekte for vold ikke får omsorg for barnet og samvær skjer under oppsyn.

Kvinnepanelet mener at det må stilles krav til voldelige foreldre hvis de skal ha omsorg og samvær med barna sine. Den voldsutøvende forelderen må ta ansvar for sin voldsutøvelse og stanse denne før normalt samvær kan gjennomføres.

Det norske rettssystemet, dommere i barnefordelingssaker må få oppdatert faglig kunnskap om vold. Det må også sikres at sakkyndige i disse sakene er tilstrekkelig kompetente på vold.

TILTAK:

  • Barn skal slippe å ha samvær med voldelige foreldre, også om volden er/var indirekte.
  • Det må forskes mer på voldelige foreldres omsorgsevner i forhold til barn.
  • Det må sikres at sakkyndigordningen i barnefordelingssaker har den nødvendige faglige kompetansen på vold.
  • Retten må ta inn over seg vitenskapelig kunnskap om skadevirkningene barn har av vold og å være vitne til vold.
  • Norske myndigheter må se på erfaringer med barnefordelingsrett fra New Zealand og vurdere om denne modellen kan utvikles og tilpasses norske forhold.
2.5 Fattigdom, klasse og vold

FAKTA

Nasjonalt og internasjonalt: Teksten er hentet fra NKVTS rapport 1/2010 «Et hjem for oss, et hjem for deg …» av Wenche Jonassen og Elin Skogøy s. 69 - 73

”Ifølge en utredning fra Verdens helseorganisasjon om vold mot kvinner i 11 ulike land er grad av økonomisk avhengighet en av risikofaktorene. Andre risikofaktorer er utdanningsnivå, grad av likestilling, og folks generelle oppfatninger av vold mot kvinner (WHO 2005). De norske omfangsundersøkelsene bekrefter at både inntektsnivået og livssituasjonen ellers har betydning for kvinners (og menns) utsatthet for vold. Osloundersøkelsen viste større forekomst av alvorlige trusler og grov vold blant sosialhjelpsmottakere, andre personer med svært dårlig råd, personer med uføre- eller attføringstrygd og arbeidsledige (Pape and Stefansen 2004). NIBR-undersøkelsen viste at utsatthet for vold øker omvendt proporsjonalt med folks inntekter (Haaland, Clausen, og Schei 2005).”…

”Økonomiske forhold har stor betydning for hvilke muligheter kvinner har når de vil bryte ut av et mishandlingsforhold. Flere krisesenteransatte i vår studie trekker fram boligsituasjonen som den mest avgjørende faktor for om kvinner søker hjelp på krisesenter eller ikke. Det handler i stor grad om hvorvidt kvinnene har ressurser – økonomisk og nettverk/språk – til å klare seg på boligmarkedet på egenhånd.”