hadde med barn på sitt første opphold dro i større grad (23 prosent) tilbake til overgriper enn de som ikke hadde med barn (19 prosent).
http://www.krisesenter.com/statistikk/PDFdocs/RAPPORT-KRISESENTER-2009.pdf
24 av landets 50 krisesentre er tilrettelagt for kvinner med funksjonsnedsettelser.
Krisesentrene er det tilbudet vi har til kvinner og barn som rammes av så alvorlig partnervold at de må flykte fra eget hjem. Krisesentrene vokste fram i en periode på 80-og 90-tallet. Tanken med sentrene var at de ved siden av å hjelpe kvinner og barn som måtte flykte fra hjemmet på grunn av vold, skulle jobbe for å gjøre seg selv overflødige. Dette skulle skje ved å sette fokus på menns vold mot kvinner og kreve at samfunnet tok tak i problemet og satte en stopper for vold i nære relasjoner. Etter over tretti år med krisesentre har vi som samfunn ikke lykkes med å utrydde denne volden. Kvinnepanelet ønsker å blåse liv i tanken om at krisesentrene bare er et steg på vegen. Vi vil jobbe for at reduksjon og utrydding av vold i nære relasjoner fremdeles skal være målsetningen. At noen må flykte fra sine egne hjem på grunn av vold er en skamplett for et samfunn som kaller seg likestilt.
Ikke tilbud til alle voldsutsatte kvinner
I dag er det den voldsutsatte kvinnen og hennes barn som må flykte fra hjemmet og søke tilflukt på krisesenter. Dette er en uholdbar situasjon der ansvaret for å beskytte seg selv og barna legges på offeret. Ansvaret for volden må legges på voldsutøver.
Det er ikke slik at alle voldsutsatte kvinner har et tilbud på landets krisesentre.
Kvinner med nedsatt funksjonsevne
I 2006 ble det i Norge avdekket at kun 14 av 51 krisesentre var tilgjengelige for funksjonshemmede. Det framgikk av rapporten «Hvilket tilbud gir kommunene til voldsutsatte kvinner med funksjonshemming?». Rapporten ble utarbeidet av Krisesentersekretariatet og Nettverk for kvinner med funksjonshemning. De to organisasjonene stilte spørsmål ved om krisesentrene virkelig kan kalle seg et lavterskeltilbud når så få av dem er tilgjengelige. Den nye Krisesenterloven trådte i kraft 1. januar 2010, men det finnes ingen krav om fysisk tilgjengelighet.
Kvinner med annen tilleggsproblematikk
Krisesentrene i Norge har ikke kompetanse eller kapasitet til å ta seg av kvinner med tilleggsproblematikk som for eksempel alvorlige psykiske problemer og/eller rusproblemer. Volden disse kvinnene opplever er ikke annerledes enn den volden andre kvinner opplever, men krisesentrenes hjelpetilbud er generelt ikke tilpasset disse gruppene. Dette innebærer at kvinner med tilleggsproblematikk kan ha vanskeligheter med å få hjelp, og det kan være vanskelig for dem å skaffe et trygt, gratis tilholdssted hvis de har behov for å flykte fra hjemmet.
Kvinnepanelet ønsker å sette fokus på de gruppene av voldsutsatte som ikke har et tilfredsstillende tilbud ved landets krisesentre. Staten må også sikre at kvinner som er narkotikaavhengige eller har psykiske lidelser også har et tilbud når de blir utsatt for vold og mishandling, uavhengig av om deres narkotikamisbruk. Disse kvinnene trenger både beskyttelse og et tilbud med den tilleggskompetanse for å sikre kvinnene den hjelpen de trenger.
Kvinner på hemmelig adresse
Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) fastsetter at enhver som lovlig befinner seg på en stats territorium, skal ha rett til bevegelsesfrihet innenfor dette territorium og rett til fritt å velge sitt bosted. På grunn av et manglende reelt rettsvern fra trusler om vold og drap lever over tusen kvinner og deres barn i skjul på koder/vitnebeskyttelseprogram og hemmelige adresser for å skjule sitt bosted, sin identitet og sin eksistens for overgriper/ene. Truslene de utsettes for er ikke entydige. Både ofre for menneskehandel, kvinner og menn som står i fare for tvangsekteskap, personer som vitner mot ulike kriminelle nettverk og kvinner som må flykte fra en voldelig partner er eksempler på dem som lever på kode. Å kunne fortsette å bo i eget hjem vil ha stor betydning, spesielt for barna. Hjemmet er deres verden, der har de sine venner, leker, rom og nærmiljøet. Mange barn må bytte skole på grunn av mors flukt.
Flere av disse kvinnene har etter hvert fått dårlig helse, og er blitt uføretrygdet. På grunn av manglende støtte fra samfunnet er økonomien katastrofal, og mange av kvinnene og deres barn tvinges til å leve på minimale ressurser. Kvinnepanelet ønsker at staten skal ta større ansvar. Ingen kvinner og barn skal være tvunget til å flykte. Regjeringen må utvikle en klar politikk der fokuset er på gjerningspersonen/ene. Den/de må bære byrden for sin atferd og de kriminelle handlingene.
