Side:Kvinnepanelet.djvu/20

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


Kvinnepanelet mener at kulturbransjen og kulturinstitusjonene må bli mye strengere når det gjelder likestilling og kjønnsbalanse. Kvinnepanelet har valgt å se på tre bransjer: Film, teater og festivalbransjer, der kjønnsdiskrimineringen er tydelig.

I forbindelse med debatten om få kvinnelige artister i festival-Norge, skrev likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i sommer en kronikk i Aftenposten, hvor hun stiller seg spørrende til hvorfor kulturlivet slipper så lett unna kjønnsdiskrimineringen. Hun mener det må stilles like strenge krav til kulturinstitusjonene når det gjelder kjønn og likestilling som til politikere og næringsliv.

“Likestillingen har kommet langt i Norge, mye på grunn av lover og regler som sikrer representasjon av begge kjønn. Skal kulturlivet skjermes for denne type reguleringer? Konsekvensen blir i så fall mindre mangfold og ytterligere ensrettet påvirkning av kommende generasjoner.”

President i FIA og leder for norsk Skuespillerforbund Agnete Haaland sier at:

“Kunst skal og må forandre vår oppfatning av verden – ikke bare bekrefte status quo. Kunsten må også vise fram nye bilder som utfordrer vår tradisjonelle oppfatning av kjønn, for å styrke kvinners rolle i kulturell, økonomisk, samfunnsmessig og politisk utvikling. Framstillinger av kvinner i teatre, tv, og film har betydelig innvirkning – ikke bare i kraft av å tilby rollemodeller for publikum, men i kraft av å utgjøre et arbeidsmarked.”

Film

Guttene/mennene dominerer fortsatt de fleste nøkkelrollene i filmbransjen, både foran og bak kamera (Produsent, regi, manus og protagonist). Det er menn som har hovedrollen i de aller fleste filmene, mens kvinnene har en birolle (som kjæreste, venninne og kone).

Den Norske Filmskolen og tilsvarende, utdanner like mange gutter og jenter innenfor regi, produksjon og manuslinjen. Det betyr at kvalitetsmessig mottar gutter og jenter lik utdannelse. Men likevel ser man at kvinner er sterkt underrepresentert i alle nøkkelposisjonene. Hvorfor faller jentene fra når det kommer til å søke støtte for å lage langfilm? Når det gjelder kort- og dokumentar, er andelen kvinner mye høyere.

Reklamefilm

Når det gjelder reklamefilm, er kvinneandelen enda lavere når man ser på regissører. ”I en bransje hvor de færreste regissører får arbeide kontinuerlig med spillefilm er reklamefilm uunnværlig både fordi det gir smør på brødet og bidrar til kontinuitet, kompetanse og arbeidstrening innen filmfaget. ”Ta alle talentene i bruk” (Kulturmeglerne, 2010).

Denne ubalansen kan skyldes flere forhold: Det kan være arbeidsforhold og arbeidstidens organisering i bransjen som gjør at flere kvinner med familie velger bort et yrke de har utdannet seg til. Arbeidslivsforskning viser at organisering og lengden på arbeidstiden har stor betydning for hvorvidt menn og kvinner opplever og oppnår like muligheter på arbeidsmarkedet, og det samme kan være tilfelle her.

Vi må også spørre om de som har forvaltet tilskuddsmidlene tidligere ikke har vært bevisste når det gjelder å sette igang tiltak for å sikre at kjønnsbalansen blir jevnere i norsk film, både foran og bak kamera. De siste årene har vi sett en politisk vilje og at tiltak for å utjevne dette er satt i gang. I dag er det slik at spillefilmkonsulentene i Norsk Filminstitutt mottar 18-22 prosent av søknadene til langfilm fra kvinnelige regissører. Å satse på å utvikle kvinner med talenter, fokus på forbilder, mentorordninger, utveksling av erfaring fra mer drevne kvinner i bransjen, kan være en nøkkel til å sørge for at færre kvinner faller fra etter endt utdanning.

De aller fleste produksjonsselskapene eies av menn. Vi har flere aktive kvinnelige produsenter i Norge i dag og det er viktig at kvinner eier selskaper og produserer film. Hvem du er og hvilken bakgrunn du har, er med på å styre hvilke historier man ser etter, hva som fanger ens interesse. Med mannlige produsenter kan det lett bli mannlig regissør, mannlig manusforfatter som skriver en mannlig rolle for filmen.

Kvinnepanelet vil påpeke at denne tendensen og skjevheten ikke bare rammer kvinner i filmbransjen, men også påvirker publikum. Både voksne og barn. Det budskapet filmbransjen sender til publikum er at det er først og fremst menn som kan ta ansvar, ha nøkkelposisjoner, ha hovedroller.

Minoritetsperspektivet er heller ikke tilstrekkelig ivaretatt, og minoritetene blir ikke framstilt på en måte som får fram mangfoldet. Tema knyttet til etniske minoriteter som gjentas er for eksempel tvangsekteskap, hvor forhold mellom gutter og jenter dominerer historien. Det samme gjelder for statistrollene, både i spillefilm og i reklamefilm. Minorite-