Side:Kristianias historie. Bind IV. 1814-1877.pdf/27

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

ET

BETYDNIN G S F UL D T

BESØK

des hemmelig — likesaa litt som meddelelserne om Kielerfreden et halvt aars tid iforveien. Følgen er at det fra og med de sidste uker av juni be gynder at bli politisk livligere i hovedstadens aviser, og da specielt i oppo sitionsbladet Intelligenssedlerne, end tilfældet har været paa en tid. Sidste dag i juni fik byen en ny sensation. Der kom et overordentlig stormagt-gesandtskap paa fire medlemmer: Fra England Mr. August Forster; fra Rusland grev Orlov; fra Østerrige og fra Preussen baronerne v. Steigentesch og v. Martens. De tok ind i Collett-gaarden paa hjørnet av Toldbodgaten og Kirkegaten, og dagen efter hadde de sin første audiens hos Christian Fredrik paa Ladegaardsøens hovedgaard — nu Bygdø Kongsgaard. De lot med en gang Christian Fredrik vite at de agtet »at drive igjennem i sin helhet indholdet av Kielertraktaten og de vilkaar vore fyrster har garantert«. Men det viste sig snart, at dette standpunkt ikke lot sig opretholde. Eidsvoldsverket stod iveien, og i løpet av de syv dage gesandterne opholdt sig her i byen, optat med stadige konferanser med Christian Fredrik, gik dette forhold mere og mere op for dem. Da de stillet sit bekj endte ultimatum av 7. juli l hadde de i realiteten opgit Kielertraktaten og akceptert Christian Fredriks tilbud om at nedlægge kronen og sammenkalde et overordentlig storting som skulde forhandle om en union med Sverige. Hvis gesandterne kunde ha arbeidet sig frem til et saa fordomsfrit standpunkt at de ogsaa hadde frafaldt kravene om, at den norske hær skulde rømme hele landet øst for Glommen, og at Kongsvinger, Fredriksten og Fredrikstad skulde besættes av svenske tropper — vilde situationen med en gang været klar. Men saa langt var det umulig at naa foreløbig. Et senere forslag til kompromis, som bl. a. frafaldt kravet paa rømningen av Kongsvinger, førte heller ikke til maalet. Dermed blev krigen en kjendsgjerning — udelukkende som følge av det svenske krav om adgang til Norges fæstninger. Det var et indgrep i nationens suveræne ret, som det alt overveiende flertal av den var bestemt paa at avvise med vaaben i haand i henhold til eden av 25. februar. Det siger sig selv, at stormagt-gesandternes ophold i Kristiania blev fulgt med levende interesse av befolkningen, og at den offentlige mening lot sig høre i aviserne med stigende styrke. Baade oppositionen og selv stændighets-partiet vilde ha et ord med — ikke mindst den første, som praktisk talt var blit tvunget til taushet siden 17. mai; men som nu — under de ændrede forhold — hadde en naturlig trang til at gi sine følel ser luft. Det gik i hovedsaken ut paa, at Christian Fredrik skulde avgi en bindende forsikring til kongen av Sverige og Stormagterne om, at han vilde nedlægge sin myndighet i Stortingets haand og arbeide for at faa det norske folk med paa en union med Sverige ; desuten at landet øst for Glommen og hovedfæstningerne skulde besættes av svenske tropper.

19