Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/64

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
60


Men det nyttede ikke at grave sig ned i al denne Tyngsel, — nei, en voxen Kar fik ryste det af sig: — og saa stille sig hen under Furuen med Børsen parat og vente paa Rugden; sandelig, ikvæld var det sligt Jagtveir, at kom Rugden ikke nu, da kom hun aldrig mere.

— Foran ham laa der en liden Dalsænkning; der var Rabber og Vasshuller, lidt mager Brisk og Pors, hist og her nogle Dotter Myruld. Paa dentanden Side af Dalen stod Furuskauen som en tæt Mur, men etsteds var der et spidst Søkk i Muren, og igjennem dette Søkket var det Rugden pleiede at komme som et lynsnart Pistr henover — i Sving forbi Furuen — lavt over Skaret paa den anden Side — og saa videre vestover — Gud ved hvorhen.

Denne lune Luften ikvæld og den rare Vaarstilheden — alting var som det skulde. Nei, for et Rugdeveir. — Skjønt — ikvæld var det næsten rarere end ellers. Saa besynderlig lydløst var her. Den lille Fillebækken, som laa nederst i Dalgropen og silred og klukked saa smaat gjennem Mose og over gamle Rødder, — den var slet ikke til at høre. Gud ved, hvor den havde gjort af sig; men