Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/42

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
38


Under dette sendte Fruen Bud efter Hest og Vogn; — hun vilde afsted strax. Men ingen turde sæle paa uden først at have spurgt Lieutenanten om Lov, og der var heller ikke nogen, som havde Mod paa at snakke til ham, slig som han nu var.

Først da Fruen bød to Daler til den, der vilde gaa ind til ham, var der en ung Vovehals, som gløttede paa Døren ind til Lieutenanten, men holdt Haanden paa Klinken for at kunne smette ud igjen, om det skulde være fornødent. — Da han havde fremført sit Ærinde, blev Lieutenanten først blikkende stille og stirrede dumt paa Gutten. Saa slog han op en fæl Latter og bød med mange ugudelige Eder baade ham selv og Fruen og allesammen at galopere til det rygende Helvede, — og i samme Nu suste den tunge Tinkande mod Døren, saa baade Laag og Hauk røg af Kanden, og det var bare saavidt Gutten bergede sig ud i Forstuen.

— Efter dette blev Lieutenanten endnu mere høirøstet; han sang nogle gemene tyske Soldaterviser med drukken grødet Røst; — saa morede han sig en Stund med at knuse alt