Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/287

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
283

kvinden havde lagt ind til ham — endda det var en rigtig god Postille, som ikke var noget for de umælende. — Rigtignok læste han ganske ensformigt og enfoldigt — slig som ganske smaa Børn læser, saa det var godt at høre, at han ikke forstod noget Ord af det han læste; men alligevel syntes den brave Kvinde, at denne Høitlæsning ikke var som det skulde være, og derfor tog hun ogsaa Postillen fra ham, og han spurgte aldrig efter den siden. —

Hvad der var saa rent rart med ham, var, at han nu ogda gav sig til at vandre om Nætterne. — Ret som det var gik han ud i Gadedøren og blev staaende der og glo ud i Mørket og lyttede efter baade langt og længe. —

Engang blev Tjenestepigen rent ræd for ham og gik ud for at se, hvad han foretog sig.

Nei — han stod bare der iden store Kavajen og lagde Hovedet paa Skakke og lydde og lydde.

„Men Jøs, Hr. Villum,“ havde hun sagt, „hvad er det, I staar her og venter paa høgstnattes?“