Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/250

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
246

bage til sit Kammers, var hun der ikke mere. Men han spurgte ikke efter hende. Han tænkte vel ikke stort paa den Affære længer. —

— Snart efter flyttede han ind i sit lille Hus.

Og han trivedes godt der, ganske alene som han var. Stort Stellet trængte han ikke; ingen Fattigmand kunde leve tarveligere.

Men han vilde ikke have det anderledes. — Han var oppe med Solen hver Dag, stellede Hesten, eftersaa sine Snarer og sine Garn, aad sin Grad og sin sure Melk, sov en Blund udpaa Dagen, drog saa ud i Marken, brøitede Sten og ryddede Lyngmark. —

Naar saa Kvælden kom, sank der over ham en Søvnighed, som var dyb og velsignet. — Slig en Søvnighed som er den eneste Lykke for en Mand, der intet har at haabe paa eller at stræbe imod.

Var Veiret fint, satte han sig paa Trappen, røgte en Pibe, og saa udover Fjeldvandet, hvor Ørreten sprat i Kvældingen. — Ofte hændte det at Trætheden overvældede ham