Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/225

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
221

bog, om hvilken han sagde, at det var hans eneste Arvestykke fra hans Fædre.“

„Herremingud,“ sagde Majoren. „Den lille Bønnebog erindrer jeg — det var ganske rigtig det eneste han bragte med sig, da han kom fra sine Fædres forødede Gaard.“

„Den Aften han skulde ride afsted — etsteds, hvor han atter kunde slaas, — da sad vi sammen og drak. Han sagde ikke stort; men jeg forstod, at for den Mand var Livet ikke synderlig kjært. Og da jeg beklagede hans Skjæbne og spurgte om hans Planer, da svarede han atter det samme.

„Kjære Ven,“ sagde han, „spørg mig om intet og beklag mig ikke. Alting, som sker, staar skrevet i Stjernerne Det er det eneste sikre. Andet ved vi ikke.“ Saa red han afsted; — det var en maanelys Nat, jeg stod og stirrede efter ham længe. Siden saa jeg ham ikke. Heller ikke hørte jeg nogensinde om ham, skjønt han var den tapreste Mand, jeg har kjendt. Nu er det mange Aar siden. — Gud ved! Kanske hans Ben nu ligger og gulner inde paa Stepperne. — — Jaja —