„Oh, Hr. Major! Saa sagte! Saa sagte!
Det var en djævelsk Sabel! Den var berømt
over hele Ditmarsken! — Der var ingen
Sabel, som kunde sammenlignes med den.
Naar det gjaldt en Affære, som alle andre
ansaa for den rene Daarskab, — da pleiede Hr.
Villum at slaa sig paa denne Sabel og sige:
„Lapperei! Wir thun es doch — mein Freund
von Knarren und ich!“ Og han gjorde det.
Hr. Major! Der var ingen Karl i det hele
Ditmarsken, som havde øvet slige Bedrifter
som Hr. Villum.“
— Majoren trak Feltskjæren hen i en Krog og fik en Flaske Vin paa Bordet.
„Den Hr. Villum, I der nævnte — ikke sandt? Hans fulde Navn var Hr. Villum v. Westerhuus?“
„Ih bevares, hvor vil I hen, Hr. Major? — Den Herre hed saavist ikke andet end Hr. Villum og intet mere. Det vil da sige: man kaldte ham der Wilde Hr. Villum; thi han var den værste Djævel, som nogensinde havde været seet i Ditmarsken. Oh, en Djævlehund, Hr. Major — der blev digtet Viser om ham — lange Viser — lad mig se —“