Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/170

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
166

særlig Glæde at fortælle netop ham, hvor lykkelig Emerentze var.

— Fra den Dag af, da Villum havde hørt om Emerentzes nye store Lykke, væltede der noget fremmed og ondt op fra Dybderne i ham. — Ofte var det som der bulnede en blodfuld Vildhed i hans Sind; ikke gik han afveien for nogen Raahed hverken i Snak eller Handling. Intet var længere saa helligt, a han ikke fandt Tilfredsstillelse i at krænke det med sin brutale Haan.

Hvad brød han sig om Capitainens Formaninger? „Til Helvede gaar det alligevel, Kamerat,“ lo han. „Det staar skreveti Stjernerne, at saa skal ske! Men skal jeg gaa til Helvede, saa skal Du se. jeg skal ryge og reise med Trommer og Trompeter!“

— Oberst v. Egekrantz saa med Fornøielse paa Villums Opførsel; thi Obersten ligte altid, naar han fik Ret. Og han var meget tilfreds over at kunne skrive et lyksaligt Brev til sin Datter, hvori han omtalte hendes „gamle Tilbeder Hr. Lieutenant Westerhuus. —

„Denne Herre,“ skrev han, „har nu ganske kastet af al Velanstændigheds Kaabe og har