Side:Krag - Krøniken om hr Villum.djvu/114

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
110

samme stansede Emerentze og vendte Ansigtet mod ham. Det slog Obersten strax, at idag var Emerentze ikke vakker. Hun var graa og gusten i Ansigtet, Læberne var blege saa Munden næsten forsvandt, men Øinene var unaturlig store og slørede, som om hun havde grædt længe.

„Mit kjære Barn,“ sagde Obersten ømt og tog hende ind til sig. „Hvad gaar der dog af min kjære lille Pige?“

Emerentze gjorde sig fri fra hans Arme og svarede i en grætten Tone, at hun havde Migræne; hun havde ikke sovet godt inat, og nu kunde hun ikke sidde stille for de uafladelige Hovedsmerter.

Obersten satte sig ned, og medens hun gik bort til Vinduet og saa ud paa Gaden, blev han siddende og iagttog hende. Han var saa hjælpeløst bekymret, at hans velpleiede Raceansigt fik et ligefrem faareagtigt Udtryk.

„Sæt Dig her hos mig, min egen Pige,“ bad Obersten. „Lad os dog tale lidt sammen. Jeg har saa ofte tænkt at tale med Dig i det sidste; jeg ser jo at Du ikke har det godt,