Heimegrendi.
Ho ligg der som ei trong Glipe millom Fjellveggjom og staar ein nedi Botnen ser det ikje ut til, aa finnast Op til nokor Leid. Lengst ute set Andershøi og Veggjemskampen Ekslane ihop og øvst i andre Enden stengjer Hovdaspiggen og Rottemsoksli. Imillom desse fire ris høge Høir beint ivere paa baae Sidur av Glipa. Her har Fjelli stengt vel att og tenkt dei skulde helde Soli ute fraa denne Flekken so høgt, vissa, som midlies. Men det glatt no lel —: det vart att eit Skard her og ei Skoru der i Høbrunom paa Austsida, og i dei passar Soli paa kvart Aar, helsar blank og blid ned i Trøngja naar ho har vore burte millom 15 og 21 Vikur.
Midt etter Skora renn Otta, høgmælt og sinnt; med di same ho kjem utor Lalmsvatne og lyt til aa klembe seg ihop, ber ho til aa verta maalug og etter ho ha mødt det fyrste Meinbægje ved „Klokkhølen“ og sidan møter Knut for Knut paa dei store Fotabladom aat Hovdaspiggen, vert ho rasande. Ho kastar seg vill og ustyrleg aat ymse Side og skundar paa av all si Magt so Søgen av henne fyller heile Dalen. Her i denne Trøngja vil ho ikje verta gamall og so fer ho hugustup gjenom Eidsfossen, tri Fall uttanpaa dei andre. Men da har ho au rivi av seg det verste Sinne, ho fer spakar sidan og gjev fraa seg berre ein og annan djup, tung Styn sør-etter.
Skal nokor Grend vera gjøymd og innestengd, so var Heimegrendi det, slik som ho saag ut for 46 Aar attende. Naar Folke
