Side:Kinck - Stammens røst.djvu/53

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest


Men rødt maa det være! – Den bondemand hist henne
 paa risens feber-aker
faar drikke det raatnende vand: For hevn ham at sende
 jeg stadig vin kun smaker.

Og syng bare den, som i stemmen mest er brusten, –
 og pokker spare helsen!
I friske kanaljer! lugt hvor den stinker, den gusten
 av saaret jeg fik paa pelsen.» –

Paa blekeste morgenkvist han i alle svinge
 slik skraaler langs skidne stier;
og hoster og harker av ødelagte bringe
 blod, vin. elegier.

Og gartner-æslet, paa veien just dilter, og rister
 sit øre under lasset,
ham lugter paa avstand, og tænker: «Aa, idealister,
 gaa, drukne jer i d……!»

Intermezzo-digtene er en slags prolog til Odi barbare. Han har set sig sint paa tiden, paa dens mystik, kunst-lefleri og holdningsløshet, paa den poetiske forsumpelse. Han er absolut uforstaaende, ja der er noget indætt over ham. Han sier, at hver strofe hos ham er en lusing til et eller andet; «vo’ schiaffeggiare il mondo!» jeg vil fike op allesammen, truer han endog ensteds. Han har tydelig følt sig alene; og har visselig været det ogsaa. Han arbeider, han studerer klassikerne for at skaffe anden aandelig kost. Det er marmor fra Paros og sange fra Lesbos, som skal hele hans sind «stivnet som det er av kristendommens gigt