Side:Kinck - Stammens røst.djvu/52

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Digtsamlingen Intermezzo avspeiler delvis dette: den redegjør for Carducci’s syn paa digterens opgave; der er krasse utfald mot alt digterskaperi og mot raadende smak:

Poeten han duver med hugen tung og grætten;
 Fra hjerte-regionen
han henter sit saar frem til skue, som røde rosetten
 til æres-legionen:

«Ved saaret her, som nu væsker saa gildt» – han brasker –
 «er adel mig beskaaret!
I asner til godtfolk, som slæper trutt og trasker,
 bli ved i trælle-kaaret!

Vi elskovens bitte smaa engler, fri og spæde,
 lyrikkens sommer-fugle.
som skaptes kun til vift over blomkaalens bede,
 til kyss av kaalhodets kugle. –

Idag vi, i seklet for stenkul og staalet,
 os skaper til hvepse-unger,
og gjør reaktion, mens absinten grøn mon straale,
 og spytter ikkun lunger.

Med hjerterne saaret, vi – kunstens fyrste-klasse –
 kun slik faar eget rike;
ei bybudsvirke blandt menneske-kryp kan passe
 for os, sublime syke.

Vort hele virke, det er jo den sociale
 reform i bryst at bære.
Ak tanke, saa søtt som du dufter av hospitalet!
 Lang hit, lang hit klysteret! …