Digtsamlingen Intermezzo avspeiler delvis dette: den redegjør for Carducci’s syn paa digterens opgave; der er krasse utfald mot alt digterskaperi og mot raadende smak:
Poeten han duver med hugen tung og grætten;
Fra hjerte-regionen
han henter sit saar frem til skue, som røde rosetten
til æres-legionen:
«Ved saaret her, som nu væsker saa gildt» – han brasker –
«er adel mig beskaaret!
I asner til godtfolk, som slæper trutt og trasker,
bli ved i trælle-kaaret!
Vi elskovens bitte smaa engler, fri og spæde,
lyrikkens sommer-fugle.
som skaptes kun til vift over blomkaalens bede,
til kyss av kaalhodets kugle. –
Idag vi, i seklet for stenkul og staalet,
os skaper til hvepse-unger,
og gjør reaktion, mens absinten grøn mon straale,
og spytter ikkun lunger.
Med hjerterne saaret, vi – kunstens fyrste-klasse –
kun slik faar eget rike;
ei bybudsvirke blandt menneske-kryp kan passe
for os, sublime syke.
Vort hele virke, det er jo den sociale
reform i bryst at bære.
Ak tanke, saa søtt som du dufter av hospitalet!
Lang hit, lang hit klysteret! …