Side:Kinck - Stammens røst.djvu/40

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

det er hans følelses utløsning, denne «furor», som slaar ut i arme-fagter. Det er Cicero opigjen, det er racen; men det er ikke hin kløktige juristeriets retor; Carducci gir sig den første den bedste «furor» frygtløst i vold, han er ingen kræmmer. Og denne «furor» kan stige rummelig og storslagen som synskredsen om den umbriske slette. Fortrinsvis i natursyner, der pløier hans ekstase, saa ordskummet staar himmelhøit til begge sider. Dette henrykte utbrud til naturens og de sunde sansers pris kan komme som i det før nævnte bryllupsdigt fra 1870:

O monti, o fiumi, o prati!
o amori integri e sani!
o affetti exercitati
fra una schiatta (slegt) d’umani
alta, gentile e pura!
O natura, o natura!

Lyder det ikke som et beruset dyre-brøl til naturen, usigtet, alt omsluttende? – Det kan komme stilt, som i samme digt de tilbedelsens utbrud til kjærligheten som den fornyende og lægende kraft for hver krigsmand, naar han kommer fra slaget med sjæle-skrammer:

… Aah! den søte, dype glemsel
for al strid, for valplads-arret!
Aah! ut fra stille steders gjemsel
disse hvisk fra elskov-parret.
som paa fredsæl luftning tryg er
under løvet, iblandt skygger! …